GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder seg selv!

En fyr som kaller seg "Gretten Gammel Gubbe (51)" har de siste dagene vakt en viss oppsikt blant så mange som 12 av sine Facebook venner, med sine såkalte "anmeldelser" av MGP-finalistene. Det burde nå være overtydelig for alle, at han IKKE har noen fremtid i denne sjangeren. Hans evne til å bomme fullstendig med sine vurderinger er bare overgått av hans evne til å være gretten av helt feil grunn. Han presterer med selvgod spydighet å geni-forklare taperne, mens vinnerne på patetisk vis og det tynneste av grunnlag blir forsøkt dratt ned i søla.

 Den største fadesen er hans nedrige behandling av vår kjære Alessandra som nå seiler opp til å vinne både Eurovision, Spotify og Tik-Tok etter at sangen og smilet hennes vekket nordlyset og smeltet både norske og utenlandske hjerter. 3 ynkelige jury-poeng unnet han henne. Verre var det at slakten var basert utelukkende på at teksten var ulogisk og ugrammatisk, samt på visse assosiasjoner til Kaptein Sabeltann og annen piratmusikk. Hvordan han for eksempel har klart å IKKE få med seg at noen på Tik-Tok også syntes sangen passet til Ukrainas Miss-Universe kostyme, sier sitt om hans manglende evne til å føle kulturen på pulsen. Når attpå til en amerikansk tik-tok'er allerede etter semifinalen la ut en video der hun hevdet å få gåsehud av Alessandras plystrenote, burde Gretten Gammel Gubbe (51) kjent sin besøkelsestid. I stedet er det ingen anger å spore og han synes fremdeles å mene at tekst og språk også burde spille en rolle i denne låtskriver-konkurransen. For en håpløs gammeldags tufs. Faktisk vil vi påstå at det er DU, Gretten Gammel Gubbe (51) som har "Icy eyes, out of sight, out of sight" (tenker den satt!). Nei gå hjem og skam deg du, og overlat Eurovision til "the warrior of North and Southern Seas".

GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder MGP-finalistene 2023

 

Skrellex: Not again!

Det kan virke som Skrellex & co kanaliserte alle ressursene i hår, sminke og paljetter, og først i seneste laget kom på at sangen også måtte ha en tekst. Høyverdig lyrikk er det i hvert fall ikke. «Meet me out on the dance floor / The place where our wildest dreams come true / Don’t you dare walk out the club door / It’s getting cold outside”. Ja … nei … da så… er det Yr eller Storm du sjekket, for Yr sier faktisk …. Hva sier du? «keep your labels for your clothes». Ok. Hvis det er viktig for deg …. Men du … bare en ting hvis du har tid. Hvis dansegulvet her på klubben er stedet våre villeste drømmen blir virkelighet, hvor er det du egentlig ser for deg at vi kan «love again tonight.» Sånn uten å bli arrestert mener jeg?

Hadde de enda overlatt tekst-biten til Chat GPT. Det beste med sangen er at den ikke faller for fristelsen til å ta refrenget enda to ganger. Dermed blir den ikke FOR irriterende. Det blir Terningkast 2 og hele 2 mgp-jury-poeng fra meg. Ett for stemmen og ett for melodien.

Les teksten her

Alessandra: Queen of Cringe

At Alessandra får til plystrenoten (om enn med autotune) er dødskult. Hun er veldig sjarmerende og synger godt selv om stemmebruken kanskje er mer «klassisk» enn sangen legger opp til. Men teksten???  Etter at hun har løpt fortere en vinden er det heldigvis ingenting i verden som kan hindre spredningen av vingene hennes.  Takk og lov for det. Men hva er poenget med å kaste nøklene ut av buret, ETTER at hun har brutt seg ut? Og hvorfor måtte hun bryte seg ut om hun hadde nøklene? Og blir hun virkelig krigeren av både Nord og sørlige hav? Så mange spørsmål! Som en ny karakter i Kaptein Sabeltann hadde hun sikkert gjort dundrende suksess med dette (mye kan reddes i en evt oversettelse), men som Eurovision sang som skal representere Norge? Terningkast 3 og 3 jury-poeng fordi Kaptein Sabeltann er litt kul.

Les teksten her

Eline Thorp – Not meant for me!

Eline Thorp gjør en glimrende jobb og et sterkt comeback, men teksten om å skrive sang om hvor hung up hun er på en ex hun fremdeles ikke vil ha, blir aldri veldig gripende. Og ved nærmere ettersyn bare rar. Man kaster vel strengt tatt bare klærne ut av vinduet når typen står nedenfor og griner. Random kleskasting fra vinduer blir ellers bare sært. An illogicality?  «I wrote you this song, I know, so much for so long». Synger hun, i suveren forakt for alle grammatiske og semantiske kategorier. «But by now / You should've figured out / I'm also hot and cold / So my mind can't let go.»  Nei vi skjønner jo det… når du i tillegg er varm og kald, mener jeg.  

Personlig synes jeg også det musikalske uttrykket i refrenget ble et for stort brudd med det melodiske verset. Og når tittelen i tillegg inneholder et subliminalt budskap om at den ikke vil vinne, er nok denne Eurovision-billetten «Not meant to be».  Sangen får terningkast 4 og redder 4 jury-poeng på back-story, fremførelse og melodien på versene.

Les teksten her

Jone – Ikke inni meg

Dette er en nokså kynisk konstruert partylåt med ukomplisert melodi og en gjenkjennelig historie. Både tekst og melodi setter seg umiddelbart på hjernen. Jone skal ha poeng for å synge på norsk og for å mikse klanger og elementer fra folkemusikken inn i disco-sjangeren. Veldig avansert er det jo verken lyrikken eller musikken, så det er nesten frustrerende at denne låten ikke irriterer meg mer. Datteren elsker den, og vi synger med begge to uten at humøret reduseres nevneverdig. I dette heatet er det også mye å hente, rett og slett på at teksten IKKE er full av idiotiske elementer, dårlig kamuflert som engelsk.

Showet har også potensiale til å imponere, dersom man endrer alt. Man kunne for eksempel skru på lyset og skru av motlyset slik at man faktisk så de kule danserne (sml den offisielle musikkvideoen). Og hvilken dust var det som tenkte at det var en god ide å forvandle den vakre forsiktige ekko-dama fra musikkvideoen til en manisk enerverende Jeg-kan-en-sang-som-går-deg-på-nervene-type? Jeg mistenker at produksjonen til Jone har blitt infiltrert av en sabotør fra team Skrellex. Det hadde vært bedre å bare spille musikkvideoen i bakgrunnen. Den funker.

Frasen «Samme hvor jeg går min vei» er grunnleggende unorsk med sine to stedsadverbialer, og jeg slites mellom å la meg irritere, eller godta den som en kunstnerisk nyskapning. Som gretten gammel gubbe (51) heller jeg selvfølgelig mot det første. Dette er IKKE sandkornet som fører til en ny språkperle. Jone får terningkast 4 og (mot ville protester fra min datter som gir 12 poeng) kun min 5-poeng’er som tilfeldigvis var ledig.

Musikkvideoen: Versus fremførelsen i MGP:

Ulrikke Brandstorp – Ærlig talt!

Jeg er redd Ulrikke ikke kommer så godt ut denne sangen. Som person, mener jeg. De korte skjøre versene handler om hvor fælt partneren har hatt det alle disse årene. «Hell,» faktisk.  Og enda smerten stod skrevet i øynene hans (i min lesning er det en «han»), har ikke hun sett noe som helst. Overgangen antyder en reell selvmordsfare. («So, you say the word when the weight of the world is getting heavy to hold). Fyren er rett og slett langt langt nede og i en ganske sårbar tilstand. Men er det noe hjelp å hente hos «Ulrikke»? Neida. Sangen eksploderer i stedet ganske så klargjørende med “honestly JÆÆÆÆÆI”. For tenk så fælt HUN har fått det, nå som han faktisk HAR satt ord på desperasjonen sin. Da er det på sin plass med både guilt tripping (Honestly …… You said…. I thought it meant) og emosjonell utpressing (if there’s nothing left of you and me, there’s nothing left of me). Om ikke dette er nok til å tippe han over kanten, så skjønner vi i det minste hvorfor det har vært uaktuelt for ham å belaste henne med følelsene sine alle disse årene. Tenker han angrer som en hund, nå. Honestly!

Det er kult at Ulrikke kanskje kan innkassere et halvt språk-poeng ved å blande inn litt norsk. Det funker godt, og forsterker faktisk teksten. Hun får også poeng for å være så intenst til stede i fremførelsen. Melodien er ikke dårlig, selv om jeg irriterer meg over hvor umusikalsk selvmords-broen blir når så mange stavelser skal få plass. Når vi kommer til refrenget nest siste gang, er jeg allerede lei hele klage-sangen og tenker både «stakkars mann» og «stakkars oss.» Dessuten blir stemmen litt vel anstrengt på den høyeste «Til evig tid» - selv i versjonen som ligger på Spotify. Jeg unner Ulrikke så veldig å reise til Eurovision-finalen, men da må det bli med en annen sang.  Terningkast 4 og 6 mgp-poeng (inkludert kjolepoeng, panneluggpoeng og sympati-poeng.)

 

Atle Pettersen: Gardermoen år 2043

Atle Pettersen er veldig glad i datteren, Demi (1 år). Han har sverget at han skal være der for henne i oppveksten, i motsetning til hva han opplevde med sin far. I denne sangen har han allerede begynt å grue seg til Demi flytter ut om en tue års tid. Men den er kanskje litt vel melodramatisk? I min velmøblerte fantasi befinner vi oss på Gardermoen i år 2043. Demi skal til Liverpool for å gå på artistskole.
Atle: “I fall apart as I'm watching you go!”
Demi: Men pappa da. Ikke gråt. Og jeg kommer jo hjem igjen til jul. Og så kommer jo du og mamma  på besøk i oktober.
Atle: I can't be there when you need me the most.
Demi: Slapp av. Det kommer til å gå helt fint. Vi har holofon. Og skulle jeg få hjertet mitt knust, kan du jo saktens hive deg på neste fly.
Atle: So keep me, safe in your heart when I'm gone!
Demi: Hva mener du med “gone”? Pappa? Er du syk? Hva var det egentlig du skulle hos fastlegen på tirsdag? PAPPA?!?
Atle: Baby, it's alright, - det var dessuten bare tannlegen. Jeg skal ingen steder. If you'll be fine, then I'll be fine too.
Demi: Whew… Ses da pappen! (god klem)
Atle: (roper idet hun forsvinner inn i køen ved sikkerhetskontrollen:) I hope you know you'll always be my greatest masterpiece!
Demi: (himler med øynene, vinker søtt og sender et slengkyss).

“You're my calm through the storm” synger han også. En datter skal vel strengt tatt ikke ha den rollen overfor sin far. I hvert fall ikke mens hun er liten. Men med de nervene Atle avslører i denne sangen, skjønner vi jo at rollene lett kan komme til å bli byttet innimellom. Melodien er vakker, og Alte synger gripende godt og med enorm innlevelse. Terningkast fem. Men siden alle de andre poengene alt er opptatt, blir det bare 7 «jury-poeng».

Swing it: My permission

Swing-it leverer en artig krysning mellom kletzmer og gladjazz og har også årets desidert mest gjennomførte MGP show. Det er umulig å ikke smile og bli glad av den forrykende energien i både musikken og showet. Her går både kontrabassen, trompeten og saksofonen inn for å gi «Epic sax guy» fra Moldova 2010 seriøs konkurranse (som om det var mulig). Og resten av gjengen er ikke langt bak i intensitet og innsats.  Kletzmer vinner aldri i Eurovision. Men om noen skulle klart å sjarmere hjerter i Europa med slik musikk, måtte det vært denne gjengen. Terningkast 6 og 8 velfortjente mgp-poeng for låten, showet og gleden og for at det ikke er mer enn én skikkelig teit setning i den engelske teksten («Og, baby, vi kan snu mot himmel»).   

                                                                                                  

Umami Tsunami: Ironimoro

Fløtepusene fra Umami Tsunami slippes med kampropet til amerikanske paratroopers inn i «den store tøffe hip-hop og rap-verdenen» - befolket av Badasses i Cadillacs som snakker fort og beveger seg aggressivt. Det skjer med en god dose selvinnsikt, intelligent humor og K-poppens tradisjon for sjanger-lek. Det er selvfølgelig risikabelt å satse på humor. Mange vil aldri oppdage den, selv om hovedpersonene underveis selv flirer åpenlyst av det de holder på med.

Gutta har i utgangspunktet alt mot seg: Et konstruert boy-band der de «søteste gutta i klassen» kastes inn i en sjanger der nivået er høyt og fallhøyden er stor. Men Geronimo blir aldri pinlig. Kvaliteten på låta, dyktige dansere, og den lekne selvironien mer enn redder dem. Det ironiske høydepunktet er der fløtepus nr 1 står så uskyldshvit som det går an og synger «I'm a braggart badass who raps fast instead of speaking». Eminem grep også til selvironien i sin debut i en sjanger der ingen gav ham en sjanse. Den gang var det blodig alvor – en hårfin balanse som bare måtte sitte og som etablerte ham som det musikalsk geniet han er. Det kreves ikke like høy EQ for å ha det gøy i MGP og Umami Tsunami vet det. Med et humoristisk nikk til alle hvite rapperes gudfar (og med et stort flir etterpå) lager de nærmest parodi på ironien – som når du tenker etter faktisk også er rimelig genialt.

Hip-hop vinner aldri i Eurovision. Og humor er en vanskelig øvelse. Men denne gjengen hadde det vært gøy å sende til England likevel. Låten er skikkelig fengende, artistene koser seg, og danserne som følger med på lasset er det ikke noe ironisk over. Det er rett og slett trivelig både å se og høre på dette. Ungdomspoeng hadde gjengen sikkert også fått. Et litt ryddigere show så hadde dette blitt perfekt.  Terningkast fem og 10 mgp poeng i gretten protest mot alle som ikke skjønner at dette er litt stas.

Se fremføringen fra delfinalen her: https://www.youtube.com/watch?v=EiYP95rmmlU

Elsie Bay: I Love you

Dette er sangen jeg tror har best sjanse i årets Eurovision-finale. Åttendeplass, minst! Fortellingen i teksten griper allerede ved første gjennomhøring. Den er velsignet fri for språklige irritasjonsmomenter (vi må huske at juryen kan komme til å ha medlemmer som faktisk kan lese engelsk) og det blir aldri behov for rare umusikalske overganger for å plass til masse ekstrastavelser. Det hele er kledd i en avansert og vakker melodi med spennende sprang og moduleringer, men som likevel er lett å følge og huske. Den sneier også innom noen østeurope’ishe moll-intervaller som kan bli utslagsgivende.  De som kan provosere den gjengen til å gi poeng til noen andre enn hverandre, gjør det som oftest godt. Elsa synger vakkert og følsomt samtidig som stemmen og uttrykket hennes tilfører nostalgien en tidsriktig edge som gjør det hele ganske kult.

Showet er nydelig, men litt mørkt. Jeg skjønner at «all those years ago» skaper en alders-utfordring for stylisten, men å kle opp Elsie som en sørgende enkemø synes jeg blir for drastisk i forhold til håpet bak spørsmålene hun stiller i sangen. Showet har i dessuten uutnyttede muligheter for å innkassere både spille-piano-selv-poeng, fiolinistpoeng, og kanskje til og med barfot- og blomster-i-håret-poeng, om man er villig til å lysne litt på uttrykket og flytte fokuset fra marerittet og mer over på drømmen. Litt ustø var hun i avslutningen i delfinalen, men det får vi håpe det blir styr på før det blir virkelig alvor.  Terningkast 6 – og 12 mgp-poeng for å ha beveget en gretten gammel gubbe (51).  

Anmeldt

Det gleder meg at noe jeg har jobbet med i mange år synes å ha betydning også for andre.

Her er noen anmeldelser av den engelske versjonen av boka:

Fra Australia, fra USA (litt ned på siden), og en eller annen Amazon-leser (Se user-review nederst)

Så utrolig det kan høres ut, kjenner jeg ingen av disse anmelderne og har ikke betalt dem et øre :-D.

20 000 %

With the publication of my book "Ærlig talt, Gud" in English, the number of hypothetical readers suddenly increased by at least 20 000 %. That is both exciting and a bit scary.  So far the paper-back version is only found in Australia, but the kindle-version is allready available at Amazon.com: https://www.amazon.com/God-Really-Good-About-Believe-ebook/dp/B07WJT688T
I repeat however my warning from the introduction:

"If you are a confident and happy Christian today, content with your faith and the answers you’ve found, maybe you should lay this book aside. It wasn’t written for you. It was written for people who are searching, people who would like to believe in Jesus, but who more than once have shaken their fist at heaven and shouted, “God? Really?”—or something along those lines."

The Heavenly Sacrifice of Jesus in the Epistle to the Hebrews

(This, in a few words, is a popularized summary of what I have been working on for a while.)

Let’s imagine that you have a friend who is studying anthropology or comparative religion or something like that. He does not know the Bible at all, but he is presently studying the concept of sacrifice in different religions and has heard there is a lot about the topic in the book called Hebrews in the New Testament.  He wonders if you are willing to discuss Hebrews’ concept of sacrifice with him, once he has read it through a couple of times, since you are somewhat of an expert on the Bible, compared to him. What would your friend learn, reading through Hebrews?

From 5:1 and 8:3 he would learn that there is something called a high priest who is put in charge of offering gifts and sacrifices for sin on behalf of men.

From 5:2-3 and 7:27  he learns that the high priest has to bring sacrifices both for his own sins and for those of the people.

However, until chapter nine there is nothing about what constitutes these sacrifices. And even here the information is sparse.  Only in 9:7 do we learn what it is that constitutes sacrifice:

‘but only the high priest goes into the second [tent], and he but once a year, and not without taking the blood that he offers for himself and for the sins committed unintentionally by the people.’

This is the first time your friend is able to picture what Hebrews understands by sacrifice: A high priest taking blood into a holy tent. If he had read Hebrews in Greek he would even know that ‘offer’ and ‘present’ are synonyms. So the image is actually a man, presenting blood inside a tent-sanctuary. 9:25 repeats this image: ‘as the high priest enters the Holy Place year after year with blood . . . ‘

Where did the high priest get this blood?

9:12 says it comes from goats and calves, while 9:13 (and 9:19) mentions blood from goats and bulls. 10:1 - 4 again refers to the yearly offerings and repeat what they are: Blood of bulls and goats (cf. 9:4).

So if you ask your friend a week later: ‘Hey, have you figured out the sacrifice thing in Hebrews,’ he would answer: ‘Yes, I have. It is a man presenting blood of bulls and goats inside a tent-sanctuary once a year. It makes perfect sense. Blood is a forceful means of purification and atonement in many religions.’

If you ask him how the priest got the blood, your friend would answer: ‘I don’t know. The text never says. It only mentions some dead bodies once (13:11). Hebrews does not seem any more interested in the death of the animals than we are when we eat at McDonald’s. To us it is all about getting food. Similarly, in Hebrews it is all about presenting blood.’

You start thinking that Hebrews could have done better. Also Hebrews seems to have left out a whole lot from the material in Leviticus. And it is true that Hebrews is strangely selective, but it is for a good reason. Hebrews is creating an analogy between the high priest he finds in the Torah and Jesus, the superior high priest, and he selects only the details he needs to communicate the good news of Jesus’ priestly ministry and sacrifice.

So you ask your friend: ‘What about the where, when and what of Jesus’ sacrifice?  What have you discovered?’

Your friend has been doing his homework. He is smart enough to deduce that 8:3 must speak of Jesus, but here he only learns that he must have ‘something’ to offer. But a few verses before he has learned that Jesus offered/presented himself (7:27).

9:11-14 is more generous with information. Just as the high priest entered a tent-sanctuary with blood in order to somehow offer/present it, so Jesus entered heaven with his own blood to present himself. And this, apparently, had a wonderful effect on the whole sin-problem.

9:23-26 repeats the same image. Blood entered heaven (9:23) with Jesus after he died (9:26), when he appeared in the presence of God (9:24) and offered/presented himself (9:26).

10:10 says he offered his body, but does not specify where, but 10:12 says that there was only one sacrifice, so we must assume it is referring to the same event. 10:5-10 hints that it was his obedience as a human being that he presented to God.

‘So where and when did Jesus offer himself?' you ask your friend.

‘When he entered heaven,’ your friend answers. 'It's a perfect parallel to the high priest entering the tent.'

‘That is wrong,’ you say. ‘He sacrificed himself when he died on the cross, everyone knows that.’

‘Then why does Hebrews bother to tell the story of the high priest offering blood inside the tent? And why does he compare this to Jesus offering blood in heaven? Your friend is confused, because he knows you are somewhat of an expert on the Bible.

‘Every parable has its limitation,’ you answer.

But this is a horrible answer, revealing that even experts may be wrong. Hebrews is today recognised as a rhetorical masterpiece. The artistry with which it is structured surpasses every other text in the New Testament. Its Greek is superb. Its use of Old Testament passages creative and simply brilliant. Does this sound like a text that would spend nine chapters creating an elaborate analogy only to have it break down as it reaches its climax?

No! Jesus presented himself as a sacrifice in heaven after his resurrection. He presented his willingness to become a human of flesh and blood (2:9, 14; 10:5), he presented his life among us and his suffering (5:7-8; 2:9-17) his testing and obedience (2:18; 4:15; 5:8) his death on the cross (12:2), and his embodied exaltation in glory (1:3; 2:9; 10:10)  as the first fruit of a new humanity (2:8-10). He was the new Adam that succeeded where humanity failed, and his triumph over Satan, sin and death elevates all humanity (2:14-18). His perfect life forever annuls humanity’s sin (9:26) and gives us direct access to the throne of grace (4:16).

Why it matters

If Jesus’ sacrifice is offered in heaven, then death is neither the essence of his act of sacrifice nor the essence of the atonement. Instead blood is. And blood may be seen to represent life (Lev 17:11). The slaughter of animals is nowhere even mentioned in Hebrews and nowhere is Jesus’ death spoken of as a sacrifice.  His death in Hebrews has a different role than constituting sacrifice. His obedience unto death, even on the cross, and his subsequent exaltation in glory demonstrates a path we are all called to follow. But it is Jesus’ triumph over sin and devil wandering this path that is humanity’s hope. God is never described as a God who is unapproachable until someone dies. Instead what he desires is loyalty. This is the main theme in Hebrews. Hebrews’ God  does not desire sacrifices at all (10:5-10), except the sacrifice of a life devoted to him and our neighbours (13:15-16). This is precisely the sacrifice he got when Jesus presented himself to God (10:1-10). 

Synd og frelse i TO nøtteskall

Hvordan vi definerer synd har mye å si for hele vår frelseslære, for synd er jo problemet frelsen skal løse.

Her er en lite forsøk på å spissformulere hvorfor jeg har stukket nakken ut i forsonings-spørsmålet. Å ta utgangspunkt i definisjonen av synd er bare én av mange muligheter. Dette skjemaet sier ikke alt som trengs å sies om dette temaet. Det viser kun hvordan to ulike definisjoner for synd kan utvikles innenfor to av forsoningsteoriene. Både i boken min og i denne bloggen vil du finne videre perspektiver på hvorfor Jesus måtte dø enn kolonnen til høyre i denne tabellen. Men slike oppstillinger kan være nyttige som utgangspunkt for videre samtale.

Hvis du leser dette som evangelikal, vil du nok oppleve at du ikke ser noen konflikt mellom de to kolonnene. Antakeligvis vil du bli frustrert og tenke at du tror jo begge deler, hvorfor lage motsetninger når det ikke er noen.  Jeg adresserer hvorfor jeg ikke klarer å harmonere de to kolonnene nederst i tabellen.

Synd og frelse: problemet og løsningen i TO nøtteskall
	Objektiv forsoningslære (Evangelikal)	Subjektiv forsoningslære (Ny-anabaptistisk)
Hva er problemet?	Synd	Synd
Hva er synd?	Synd = Lovbrudd (forstått som brudd med loven til en autoritet)	Synd = «naturlovbrudd» (som å forsøke å ignorere naturlovene)
Hva er loven?	Loven = Guds åpenbarte kjærlige vilje – spesielt de 10 bud, Guds standard i dommen.	Universets «naturlov» = Kjærligheten
Hva er konsekvensen for vår relasjon til Gud?	Vår synd gjør at Gud må ta avstand fra oss	Vår synd gjør at vi tar avstand fra Gud
Hva er dilemmaet?	Loven krever straff, mens Gud ønsker å vise mennesker nåde og tilgivelse.	Brudd med kjærligheten, fører ødeleggelse over en selv og andre.  Gud ønsker å helbrede alt, men er avhengig av menneskenes samarbeid, og at tilliten til Ham gjenopprettes.
Hvor er dilemmaet?	I Gud som må både straffe og vise nåde	I menneskene som løper bort fra den Gud de trenger for å bli helbredet.
Hva er det underliggende prinsippet?	Gjengjeldende rettferdighet (retributive justice) Dette prinsippet må utledes av Guds natur. Gud må være tro mot sin egen lov – de Ti bud og gjengjelde overtredelser.  Lover uten konsekvenser har ingen autoritet.	Gjenopprettende rettferdighet (restorative justice) Dette prinsippet må utledes av Guds natur. Gud må være tro mot sin egen grunnlov – kjærligheten som søker å helbrede og forsone.
Hvorfor fortapelse?	Gud må straffe synderen. Gud har ikke noe valg dersom loven som springer ut av hans karakter skal opprettholdes.	Ingen kan bryte med kjærligheten uten å høste ødeleggende konsekvenser. En konsekvens av å avvise livgiveren er at livet tar slutt. Gud må respektere dette valget, dersom loven (kjærlighetsprinsippet) som springer ut av hans karakter skal opprettholdes: Ingen kjærlighet uten frihet til å si nei.
Hva er løsningen?	Korset	Korset
Hvordan løser korset problemet?	Korset er Guds oppgjør med synden. Gud i sin vrede over synd, straffer Jesus i menneskenes sted, og er dermed fri til å vise mennesker nåde.	Korset er Guds oppgjør med synden. Korset avdekker Guds, Satans og syndens sanne karakter, helbreder vårt gudsbilde, avvæpner løgnene om Gud og drar oss TIL Far.
Hvordan blir man frelst?	Ved å omvende seg fra synd, tro at Gud straffet Jesus i menneskets sted på korset, og bekjenne den oppstandne Jesus som Frelser og Herre.	Ved å omvende seg fra synd, følge Jesus inn i helbredende forhold til Gud og medmennesker idet man bekjenner den oppstandne Jesus som Frelser og Herre.
Hva er forskjellen?	Evangelikale ser ingen konflikt mellom gjengjeldende rettferdighet og gjenopprettende rettferdighet og kan dermed helhjertet omfavne det meste i begge disse kolonnene uten å se noen motsetninger.	Et ikkevoldelig syn ser konflikten mellom gjengjeldende rettferdighet og gjenopprettende rettferdighet som uforenelig, spesielt i lys av Jesu ord i Bergprekenen, og kan dermed ikke omfavne den evangelikale kolonnen slik den står her.
Hva er hovedproblemet?	Kjærlighet og vold går dårlig sammen. Kjærlighet og trusler går dårlig sammen. Kjærlighet og gjengjeldelse går dårlig sammen. Straffen i evangelikal sammenheng er når det kommer til selve evangeliet, ikke den oppdragende, disiplinerende og rensende straffen. Det er den truende, endelige, forferdelige straffen som ikke har noen annen hensikt enn å tilfredsstille den straffendes behov for å opprettholde sin autoritet. Det er den voldelige gjengjeldelsen som, ifølge denne læren, springer ut fra Guds egen karakter. I lys av Bergprekenenes ord om ikke-gjengjeldelse fordi Gud er slik, blir dette umulig for meg å omfavne. Dersom kjærlighet er grunnloven som springer ut av Guds karakter må det også være frihet til å si nei og til å høste konsekvensene av å benytte seg av den friheten. Men voldelige trusler om forferdelig straff undergraver denne friheten og dermed også hele fundamentet for kjærligheten.

For et eksempel på det evangelikale synet se følgende uttalelse fra Styret for Evangelical Alliance i Storbritannia eller denne fra the Southern Baptist Convention i USA.

Et eksempel på det nyanabaptistiske synet kan finnes her.

Ofringene i Det gamle testamente

Det gamle testamentet sier ikke et eneste sted at offerdyrene led en stedfortredende straff

Anne-Margrete Saugstad hevder i VårtLand 23. januar at Det gamle testamente «taler klart om hvordan vi skal forstå Jesu lidelse og død». Essensen i GT’s klare tale er at «et uskyldig dyr – kan ta straffen for menneskenes synder».

De siste 50 års forskning på de gammeltestamentlige ofringene støtter imidlertid ikke opp under en slik påstand. Det er ingenting i Mosebøkenes detaljerte beskrivelse av offersystemet som antyder at dyrene led en stedfortredende straff for synd. Bortsett fra noen vers i Jes 53 som muligens kan trekkes i denne retningen, vil man lete forgjeves etter et slikt perspektiv i Det gamle testamente. 

I de foreskrevne ofrene er det, bortsett fra blod, kun matvarer som ofres: Storfe, sau, geit, korn, mel, olje, vin. Noen tolker dette som at den grunnleggende tanken bak ofringene var å ære Gud med et kostbart måltid. Mange ofre var også frivillige og handlet ikke om å sone synd, selv om dyr måtte dø. Flere ganger finner vi uttrykket «mat for Gud» (3 Mos 21,6.17; 22,25), og igjen og igjen gir offeret «en duft som behager Herren» (se f. eks. 2 Mos 29,18.25.41; 3 Mos 1,9.13.17;2,2.9.12). Det handlet om å ønske Guds nærvær velkommen med et velduftende «måltid» som steg opp til himmelen med ilden på alteret (sml. måltidssymbolikken i Åp 3:20). Men dyrenes død var her ikke mer relevant enn når vi spiser biff til middag. Et dyr må dø for at vi skal spise kjøtt. Men drepingen er ikke i fokus. Måltidsfellesskapet er poenget.

Synden

Blodet sonet, renset og reparerte etter at noen hadde syndet. 3 Mos 17,11 er det nærmeste vi kommer en forklaring på hvorfor: «For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres. Blodet soner fordi livet er i det.»  

Det er en naturlig innskytelse når man har kommet på kant med noen, å presentere en gave som et symbol på at man ønsker forsoning og at man er villig til å ta ansvaret for det som skjedde. Men den eneste gaven Gud aksepterer for synd er nettopp det som mennesket ikke kan produsere – livet. Det gudgitte livet i blodet skulle sone for synderens liv. Men blodet sonet ikke hver gang dyr ble drept for å spises. Det var kun når det ble brakt fremfor Gud i helligdommen. Det er altså en parallell til biff-liknelsen ovenfor. Henrettelsen av dyret var ikke i fokus. Hva som skjedde med blodet var det som telte. Det samme ser vi utlagt svært grundig i Hebreerbrevet. Det var når Jesus bar sitt blod (seg selv) inn i den himmelske helligdommen han «kjøpte oss fri for evig». Hvordan skal vi forstå dette? Saugstad må tolke det som at blod blir båret inn i helligdommen som et bevis på at noen har dødd. Men hvordan kan død rense? I Mosebøkene er død mer en kilde til urenhet. Død er også (dessverre) noe menneskene helt fint kan produsere selv.

Vi kan ikke her importere vårt vestlige moderne fokus på rettferdighet og straff. Målet i offersystemet er mye mer å gjøre ting godt igjen. Og når vi i stedet ser blod som et symbol på liv, åpnes det andre dører: Blodet kunne som bærer av gudgitt liv reparere, rense og veie opp for urenheten som synden og dødskreftene hadde påført fellesskapet og helligdommen. Kostnad? Ja. Men henrettelse og straff? Nei! Henrettelser er utilstrekkelig til å gjør noe godt igjen.

Les gjennom Hebreerbrevet (og særlig Hebr 9,1-10,18) og du vil se at det som er motstykket til Den store forsoningsdagens blod-ritual i Det aller helligste er at Jesus etter å ha levd et syndfritt liv, lydig inntil døden, presenterer seg selv for Guds ansikt i himmelen.  Hebr 9:26 sier på gresk: «For å annullere synden med sitt offer.» Hans hellige, lydige, selvoppofrende og evige liv presenteres for Guds ansikt som det som veier opp for og reparerer følgene av menneskehetens synd.

Ja, noen måtte dø for å reparere følgene av synd. Gud gav sitt liv i Jesus Messias. Både Messias død og liv kan ses på som stedfortredende.  Men å si at offerdyrene ble straffet med død i synderens sted, eller å antyde at israelittene bar symboler på død inn i helligdommen går langt utover og til og med på tvers av det meste av det bibelske materiale som omhandler offersystemet. Saugstad kan her hevde at jeg overser Jes 53,5 og 10. I så fall vil jeg svare at to poetiske linjer fra Jesaja ikke burde opphøyes til et paradigme for hvordan resten av Bibelen oppfattet ofringene. Og enda så mange ganger Det nye testamente støtter seg på Jes 53, siteres aldri ordene «straffen lå på ham».