29. aug. 2005

Home again

Det var en herlig uke i Cevennes-fjellene... ikke bare fordi folka var enestående hyggelige og maten var både sunn og ytterst delikat. Det mest spennende er å se hvordan Gud gjør gode ting i livet til folk. Vi fikk være med å be med mange mennesker og høre hva Gud gjorde i livene deres på de fem korte dagene vi var sammen... There is nothing like it.

På bildet ser dere Pierre Kempf som var sjefen for det hele, og Juris - en ung evangelist fra Latvia. I bakgrunnen er huset hvor alt foregikk og fjellet som jeg løp opp på en ettermiddag vi hadde litt tid. Pierre og Juris sitter på den klippen som ble bønnestedet mitt den uken. Været var naturligvis strålende... det hadde ikke regnet på et år. Det eneste unntaket var de to timene vi var ute for å oppleve Nimes.... da høljet det ned, naturligvis.Posted by Picasa

21. aug. 2005

Vive la France

Akkurat nå er jeg i Frankrike for å være en av mange talere på en konferanse om menighetsfornyelse. Skal være her en hel uke. Foreløpig er jeg hjemme hos arrangøren og siden kona er tysk bytter vi mellom engelsk og tysk og fransk.... dvs jeg holder meg strategisk unna fransken, selv om det klør litt i språksenterert etter å prøve litt... Oppdraget mitt denne uken er å tegne en visjon av livet i Guds rike.... det kommer til å bli godt for meg... Og kanskje en og annen franskmann eller kvinne også får noe ut av det. I hvert fall hvis noen av dere der hjemme ber for meg ... og franskmennene og kvinnene...

Christ and the art of car-maintenance

Hovedtanken fra den (mellom)store disippel-talen

Tenk om...
Det er en ny lyd i bilen min, som antakelig kommer til å koste noen kroner, så jeg ringer en venn som jeg pleier: "Kan du komme å høre på bilen min. Det lyder så rart. Jeg tror det er eksosen... det skrangler i eksosanlegget, det er det det gjør."

"Nei," sier min venn, etter å ha hørt på ulyden. "Det er nok ikke eksosen, det er nok et hjullager som holder på å gå, men det viktigste akkurat nå er at du er ærlig mot deg selv… "
"Ja," sier jeg. "Det tror jeg også, og jeg føler liksom at det er eksosen og at dette med hjullageret blir for mye ork.... så da er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det." Så jeg drar av gårde på ferie, og kommer helt til Holmestrand før høyre forhjul står bom fast.

Tenk om Jesu sine påstander om livet, er i samme kategori som min venns påstander om bilen min.... Tenk om det faktisk er noe med sjelen min, som hvis det ble fikset ville fjerne en del ulyder? Tenk om jeg faktisk risikerer å bli stående bom fast ved Holmestrand eller et annet sted - som for eksempel i samlivet eller i forholdet til kollegene på jobben, og at dette kunne vært unngått hvis jeg hadde vært ærlig mot virkeligheten i stedet for mot meg selv?

Tenk om Jesus er sjefs-sjelmekanikeren og at å følge ham faktisk er å gå inn i en læringsprosess hvor vi øver på å takle virkeligheten på en ny måte?

Tenk om det stemmer at Jesus faktisk var han som laget virkeligheten?

Tenk om man kan teste ut påstandene hans ved å prøve dem i livet....

Tenk om man kan begynne å se på enhver utfordring som en mulighet til å lære og å teste ut det Jesus sier...

Tenk om man fant en kristen venn eller to å lære det sammen med?

18. aug. 2005

Ruset på kritikk

Her er et lite utdrag fra en artikkel som snart blir publisert i Advent Ungdom. Har en stygg mistanke om at ingen leser artiklene mine i Adventungdom, og tenkte at det derfor ville være en god idé å utvide leserkretsen til de tre personene som av og til surfer innom bloggen min... Vel her er kortversjonen:

Ruset på kritikk
Det ligger en merkelig fare i å tro at man har rett. Folk som trodde de hadde rett har opp gjennom historien alt for ofte gått i den grøften å tro at de har rett til å være innmarie, sinte, harde og gufne. Når man har rett har man vel også rett til å være sarkastisk, nedlatende og belærende? Jeg har gjort det selv utallige ganger, og jeg ser stadig andre gjøre det. I sannhetens navn gir man sin usikkerhet og sin frustrasjon fritt spillerom. På toppen av det hele, er det denne livsfarlige rusen ved å kritisere. Selv mens jeg skriver disse linjene merker jeg rusen ved å kritisere de som ikke er ydmyke nok når de kritiserer – selv om jeg vet at det inkluderer meg selv… Det er en djevelsk rus – og i noen tilfeller minst like vanedannende som nikotin, bare så mye farligere, siden man lurer seg selv.... kler den i fromme ord og tilsynelatende edle motiver. Og den er ikke bare med å ødelegge en stakkars lunge eller to, men selveste Jesu legeme – menigheten - tempelet for den Hellige Ånd.

Da jeg drev og zappet mellom en del kristne kanaler her om dagen kom jeg innom et program om Mor Theresa – nonnen fra slummen i Calcutta som fikk fredsprisen og som talte presidenter og verdensledere midt imot og ble lyttet til… Hun lærte sine med-søstere i Calcutta stillhetens kraft:

Øynenes stillhet: Å nekte å se skitten, synden, ondskapen og elendigheten som preget mange av menneskene de møtte og heller se forbi alt dette til det Gud hadde skapt dem til å være.
Ørenes stillhet: Å nekte å lytte til sladder, onde rykter og negative rapporter om andre mennesker.
Tungens stillhet: Å nekte å forsvare seg, og å la være tale negativt, nedlatende og baktalende om andre mennesker.
Hjertets stillhet: Å nekte å gi selviske tanker om egen status og rettigheter rom og makt i hjertet.

Det slår meg at dette kanskje er ting flere en Barmhjertighetens søstere kunne ha godt av å trene på. Hjertet er utrolig bedragersk – og særlig når det gjelder dette med sannhet og ydmykhet. Min respons i en del diskusjoner hvor jeg føler trang til å forsvare meg er ofte: ”Nei, nå skal jeg virkelig ta meg selv i skinnet og i stedet vise dere at jeg kan være mer lik Jesus enn dere…” Noe som altså ikke er særlig likt Jesus.

Som de sier i BI-reklamen. Det er nok å ta tak i.

14. aug. 2005

Ikke gal - men kanskje litt smart

Så er ferien slutt og jeg rakk kun å lese tre -fire bøker.... Sånn er det å ha barn. Men ferien var likevel herlig ... tilbrakt i to "deilge" hus vi fikk låne i Danmark av venner og venners foreldre. Snakk om å være velsignet.

Og for noen bøker jeg har lest.... Brian McLaren er en av mine nye bekjenskaper ... Her er et referat jeg skrev til Amazon.com i dag over boken "Church on the other side".

Many of us younger Christians have this nagging feeling that something is very "sub-optimal" about the way most of us do church. We watch Christian television and feel embarrassed, we go to church and feel awkward, and sometimes we wonder if we are rebellious individualists, about-to-be apostates or just too unspiritual to see the beauty of the awkwardness. Many of us just leave.

After reading Brian McLaren's: "Church on the other side", I feel a lot better. It turns out there is a healthy reason for my more or less subconscious and unproductive aggression. What is going on is that some of us, both Christians and others have made the paradigm shift into the post modern mindset, whereas quite a few... most Christians and a lot of others haven't. My rebellion, it turns out, is not against Christ or the church, but against the impossibility of communicating the gospel to post moderns within a modern framework. My rebellion is not against Christianity it self, but against parts of the modern mindset that has been confused with Christianity, but turns out to be just culture.

Anybody interested in understanding the future of Christianity in the western world will benefit greatly from reading some of McLarens books, and "Church on the other side" is not a bad place to start.

Så det så...

    GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder seg selv! En fyr som kaller seg "Gretten Gammel Gubbe (51)" har de siste dagene vakt en...