Ikke bare ord

For seks år siden satt 15 stykker i en leilighet på Ulsrud og satte ord på en drøm. Vi prøvde å beskrive hvordan fellesskapet vi skulle danne skulle oppleves. Vi var i ferd med å plante drømmemenigheten.

Seks år senere er drømmen like sterk, og i tillegg har vi ved Guds hjelp blitt en menighet med over 60 medlemmer. Men er det samsvar mellom drømmen og virkeligheten?

Noen har vært litt frustrert over alt det vi ennå ikke har fått til... det som gjenstår av drømmen. Og det er en god del, men da ledergruppen i menigheten på søndag møttes til festmiddag med 12 nye medlemmer og ba dem beskrive den menigheten de var på vei inn i, var det vanskelig å holde tårene tilbake. Uten at vi hadde forklart det, hadde de sett drømmen de også, og det var fordi de delte den at de ville bli medlemmer.

Dette er det de sa - kort oppsummert: De opplevde et fellesskap hvor de kunne være helt og fullt seg selv uten noen noen gang å føle at de måtte passe seg for hva de sa eller gjorde... Et fellesskap som gjorde det lettere å tro... et fellesskap som så dem og oppmuntret dem, et fellesskap som de kunne være stolt av å fortelle om, som hadde variert og relevante program, og hvor de turte å ta med venner som ville se hva det hele handlet om. De opplevde et fellesskap hvor mange var involverte, og hvor bordet (fellesskapet) var like viktig som ordet (gudstjenesten). En sa også: Det er så enkelt som at det er ingen steder jeg heller vil være lørdag klokken 16:00. Eller som en annen sa: I Cornelius er det lettere å være kristen.

Er det rart man blir rørt... På tross av alle våre feil og mangler (og dem er det også mange av) og at drømmen bare er halveis oppfylt når det kommer til konkrete og synlige prosjekter, så har likevel noe av det viktigste i drømmen blitt virkelighet. Fellskapet bærer, om enn uklart, et speilbilde av Jesus selv. Gud er sannelig god!

NT fantatastisk om NT

En kjent pastor og filosof i mitt eget kirkesamfunn er kjent for å gjenta til det kjedsommelige at å studere teologi er fordummende. Jeg tror han ville gjort et unntak for denne forfatteren, som begynner hele prosjektet sitt med 140 sider filosofi. Nickolas Thomas Wright er i ferd med å skrive om hele forskningen på det Nye Testamentet. Det er i hvert fall det som er ambisjonsnivået. Bakgrunnen er på den en siden en common sense kritisk realisme og på den andre siden en oversikt over materiale som jeg tror er uten sidestykke. Ikke bare har han full oversikt over utviklingen av teologien de siste tre hundre årene. Han har også en utrolig oversikt over kildematerialet, og han evner å trekke de store linjene og se de store mønstrene slik at detaljene faller på plass. Jeg kan ikke få sagt hvor lei meg jeg er for at jeg ikke har lest denne boken før. Og hvor begeistret jeg for å få muligheten nå.

Jeg har fortalt mange venner at jeg alltid gleder meg helt utrolig hver gang jeg får sjansen til å lese noen sider. Samtidig tror jeg aldri at jeg har lest mer enn tre sider sammenhengene uten å sovne. Ikke fordi den er kjedelig, men av en eller annen mystisk grunn, som for eksempel at jeg sover for lite. Det er derfor med en viss stolthet jeg konstaterer at jeg er kommet til side 441 og bare har 35 sider igjen. Da kan jeg nemlig begynne på neste bok i fem-binds verket, det som handler om Jesus.

Når jeg har fordøyet boken litt mer så kommer det kanskje et referat.