En god og en tragisk

Den tragiske først:
Styrene i Østnorsk distrikt, Vestnorsk distrikt og Landsstyret (bildet), som når alt kommer til alt bestemmer ting, ønsker ikke at kirkesamfunnet mitt skal være medlemmer når Norges Frikirkeråd (hvor vi har vært medlemmer) og Norges Kristne Råd (hvor vi ikke har vært medlemmer) slår seg sammen. I stedet skal vi kun søke observatørstatus.
Jeg ser på det som dypt tragisk at vi velger å reservere oss på denne måten.
Medlemskap hadde ikke krevd noen kompromisser og bare masse muligheter til å bygge fellesskap og forståelse. Den muligheten har vi jo naturligvis ennå, men signalet er likevel klart - vi klarer oss bedre alene enn sammen med de andre. Noe vi naturligvis ikke gjør.

Den gode
Den gode nyheten er at 2/3 av pastorene og ca halvparten av menighetene i landet samt styret i Nord Norsk Distrikt i kirkesamfunnet mitt ønsket å bli med som medlemmer eller assosierte medlemmer. Dette er oppmuntrende tall fra et kirkesamfunn som alt for lenge har vært kjent for å isolere seg. Kanskje er det ennå håp. Kanskje tallene også viser noe annet? I Nord Norsk distrikt er på mange måter "nøden størst" men også åpenheten er størst der. Det samme fenomenet har vist seg mange andre steder i verden hvor kristne menigheter har hatt det tøfft på ulike måter. Kanskje om noen år når den samme nøden når de sørligere menighetene i kirkesamfunnet mitt - kanskje vi da finner ut at vi ikke tjener noe på isolere oss... at vi ikke klarer oss best for oss selv - at vi i stedet har alt og vinne og ingen ting å tape på å stå sammen med dem vi tross alt har 100 ganger mer til felles med enn det som skiller oss.

Jeg velger å være optimist - selv på en dag som denne.

Økumenikk eller økumen-ikke

Her er et lite uttdrag fra en artikkel jeg skrev for Adventungdom:

"Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet. De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene" (Apg 10,44-45).

Peter får et forklaringsproblem… Han har revidert teologien og livsstilen sin på bakgrunn av åndelige og ekstatiske erfaringer, ikke på bakgrunn av solide bibelstudier. Så når han etterpå skal til Jerusalem, tar han med seg seks stykker som vitner, for å bekrefte erfaringen og forteller så historien fra begynnelse til slutt. Ikke det at det ikke stemte med Bibelen. Det var bare det at han ikke hadde sett at det stemte før han opplevde det han opplevde.

Å møte et menneske fra en helt annen tradisjon enn ens egen – en man for eksempel er dypt teologisk uenig med, og likevel se både Jesus og Den Hellige Ånd i den personen er for noen kristne dypt forvirrende. Og reaksjonene på dette mysteriet tar flere former:
For eksempel:
1) Det er farlig for teologien vår å ha slike erfaringer, så vi må prøve å unngå dem! Vi kunne bli fristet til å forandre retorikken vår!
2) Erfaringer er ikke til å stole på, og skal ikke påvirke vår rent rasjonelle og bibel-baserte tolkning av situasjonen.
3) Disse andre kristne kan godt ha Jesus og Ånden, men de er likevel ikke ”fullverdige” medlemmer av Guds rike siden de ikke har skjønt alt det de burde ha skjønt ennå!
4) Så lenge man er villig til å gå forover med Jesus er det greit, men målet er naturligvis at de skal bli som oss! Den dagen de sier nei til å ta neste skritt mot å bli som oss er det slutt for dem!

Eller pendelen kan svinge andre veien:

5) Sannhet og dypere bibelforståelse spiller tydeligvis ikke noen rolle, nå som vi har Jesus og Ånden?

Alle disse svarene er naturligvis spissformulert og litt karikert, og alle, tror jeg, er gale!

Jeg er blitt overbevist om at sannhet er et mye større begrep enn virkelighetsoppfatning, fakta, teori og/eller praksis. Jeg tror det handler om man som mennesker eller grupper er på bølgelengde med Gud – og det kan man være på så utrolig mange områder: Hjerte for de svake, personlig bønneliv, Jesusbegeistring, generøsitet, forbønnens kraft, gjestfrihet, fellesskap, åpenhet for å vokse og lære, offervilje, disippelskap, villighet til å tilgi, åpenhet for Den Hellige Ånd, ta vare på skaperverket, trofasthet, forståelse av Guds store plan, hjerte for de fortapte, vennlighet, tålmodighet, nåde og kjærlighet osv. osv. osv. Alt dette er uttrykk for Guds drøm for menneskene - "Guds bud" som vi finner i Bibelen. Alt dette har like mye med Bibelsk sannhet og gjøre, tror nå jeg.

Og her er det viktige:
1) Ingen er alt dette! Det er derfor ikke noe mål i seg selv å bli akkurat som noen andre.
2) Vi har alltid noe å lære av hverandre både som fellesskap og som enkeltpersoner. Alle vi som er mer eller mindre på bølgelengde med Gud forvalter det som han har gitt oss – og sammen blir vi Jesu legeme på jorden.
3) Jeg tror at jeg med min bakgrunn både har noe å lære bort til andre kristne, og at det er svært mye de kan lære meg. Jeg vil ikke at de skal bli akkurat som meg, og jeg har ikke tenkt å bli akkurat som dem. Men kanskje, hvis vi alle lærte av hverandre, ville vi alle bli enda mer på bølgelengde med Gud?

Jeg vet at det sikkert kan sies mye annet klokt om dette, men dette innlegget er allerde alt for langt...

Wright is right

Fenomenalt bra!

Her er boken jeg leser for tiden. Minst like spennende som den forrige. Og her en liten smakebit: Alt i Det nye testamentet blir så mye enklere å forstå når man forstår at Jødene så seg selv som en del av en stor fortelling og så seg selv ved et avgjørende punkt i den fortellingen. Den store fortellingen er fortellingen om Gud skaperen som skapte verden. Som elsket verden. Men verden gikk inn i dyp krise - og det ble forbannelse i stedet for velsignelse. Og Gud opprettet en pakt med Abraham for gjøre noe med dette problemet. Gjennom ham skulle hele verden velsignes. Nærmest kom man under Salomo, men så gikk det bare nedover og folket ente opp i Eksil i Babylon slik både Mosebøkene og profetene hadde advart mot. Men det var også håp. De skulle komme tilbake fra Eksilet og endelig bli til velsignelse for hele jorden. Eksilet skulle bare vare 70 år i følge Jeremia. Og etter 70 år kom de faktisk tilbake... men de var fremdeles slaver i eget land, under fremmede konger. Og her er det avgjørende for måten Wright leser Det nye testamente på. På Jesu tid studerte man Daniels bok flittig. Og Daniel hadde sagt at eksilet ikke skulle vare i 70 år, men i 7 x 70 år. Og den tiden måtte da være slutt snart? Tiden da eksilet skulle slutte var forbundet med: Tilgivelse for syndene, YHWH som skulle komme tilbake til Sion, Guds rike som skulle gjenopprettes, oppstandelse fra de døde, fanger settes fri, gode nyheter til de fattige og innflytelse over hele verden. Siden pakten var opprettet for å løse verdens problemer, lå det implisitt at Messias som skulle komme som paktens klimaks, skulle være hele verdens konge. Det var i en tid med slike forventninger at en Profet, som minnet ganske mye om Elias eller Elisha gikk omkring og snakket om Guds rike og tilgivelse samtidig som han helbredet og reiste folk opp fra de døde og inkluderte syndere i sin bevegelse. Budskapet var en klar bekreftelse på det folket gikk og ventet på. Gud ville tilgi syndene og oppfylle profetiene. "Dette skulle ikke være Messias vel?"

Dette er en fantastisk spennende, velskrevet og ikke minst tykk bok....

Her er en utfordring: Bruk perspektivet over på fortellingen om den fortapte sønnen som endelig kom hjem etter å levd som slave unner en fremmed herre. Hva er det Jesus på en snedig måte kommuniserer til de skriftlærde og fariseerne?

Forstå det den som leser... (Matt 24,15)

Sørstats-baptister sier nei til tungetale

Korsets seier hadde i dag denne meldingen på websidene sine: www.k-s.no. Håper de tilgir meg at jeg denne ene gangen klipper en hel liten notis.

Baptister sier nei til tungetale

De amerikanske Sydstatsbaptistenes misjonsråd har bestemt at misjonskandidater som forbereder seg til misjonsgjerningen ikke får lov til å tale i tunger.

Tekst: Oddvar Johansen

Møtet den 15. november i Huntsville, Alabama, reflekterer USAs største baptistbevegelses stilling til karismatikk og pinseliv. Misjonskadidatene skal heller ikke få tale i tunger i sitt private bønneliv. – Sydstatsbaptistene aksepterer ikke at det er noe som heter «privat bønnespråk». Dersom noen driver med dette har de valgt å skille lag med Sydstatsbaptistene, heter det i en uttalelse fra en representant fra misjonsorganisasjonen. Det er Carisma News Service som melder dette. Regelen ble innført samme dag som den ble bestemt Bevegelsen har tidligere bestemt at de ikke ønsker forkynnere som taler i tunger eller utøver andre former for karismatiske ytringer.

(Artikkel slutt)

Her er ellers en reaksjon fra en av dem som var til stede da forslaget gikk gjennom: http://sbcoutpost.blogspot.com/2005/12/open-letter-to-imb-trustees_02.html

Grunnen til at jeg i det hele tatt tar dette opp i bloggen min er ikke fordi jeg mener at dette er et eksempel til ettrfølgelse. Men denne debatten speiler debatter i mitt eget kirkesamfunn. Og derfor engajerer det meg å se hvordan de velger å beskytte troen og kulturen sin mot det mange blant dem ser på som farlige og uønskede utglidninger - og som andre blant dem ser på som et stort skritt fremover i riktig retning.