skapt på skremmende, underfult vis

Siden mor og minstemann trenger litt rolig tid av og til, var det i dag min lodd å ta med Håkon ut på eksursjon. En udelt glede.... morsommere for hver gang.

Bare et par høydepunker... antakelig helt normalt, men jeg har jo ikke oppdratt noen unge før, så jeg blir stadig sjokkert over hvilken fenomenal observasjonsevne en liten gutt på 2,5 år kan ha.

Vi kommer inn på apoteket for å kjøpe saltvannspray til nesen til lillebror, som er tett (nesen altså). Håkon scanner apoteket i fire sekunder og forkynner at han vil ha sånn tannkrem som bestemor og bestefar har. Jeg trekker på skuldrene og sier "gå og hent" og han av gårde til den innerste hjørne og kommer tilbake med en Zendium-tannkrem. Vi har ikke sett tannkremen til bestemor og bestefar - siden januar... Etterpå bruker han lang tid på å forklare meg at det er sånn tannkrem som bestemor og bestefar har - men at den ikke er helt maken...

Idet vi setter oss på T-banen legger Håkon ut om en ute-heis som befinner seg på en av stasjonene. Jeg nikker og jatter med - for vi skal jo ikke dit. Men etter mange videverdigheter ender vi likevel en tre kvarter senere på Brynseng - på vei til Jernbanetorget. Håkon har sittet og sett ut av vinduet og forkynner nå - uten særlig følelse i stemmen at det er her uteheisen befinner seg.

Og det er måneder siden sist vi kjørte heis på brynseng. Antakelig er det helt normalt at små barn har fotografisk hukommelse, og husker ubetydelige detaljer i mange måneder, men jeg er altså for ny pappa til ikke å begeistres.

It's magic...

Forsiktig med komplimentene nå...

Ok, jeg vet han er skjønn, men jeg er likevel usikker på om jeg vil ta det som det ultimate kompliment om dere ser en slående likhet med meg - highlighter til tross..

Men vi er selvfølgelig veldig betatt. Legg særlig merke til Håkons erbødige kroppsspråk....

I går måtte lilleboj være med med å lære alt om hvordan man får gratis vann ut av kaffemaskinen. Pluss naturligvis nye runder i heisen. Stakkars liten, han må nok bare venne seg til å bli herjet med. Men det ser ut som han liker det så da så...

Vi har det altså bare bra og koser oss med å ha fri sammen. Håkon gleder seg nok veldig til lillebror blir litt større, tror jeg. Men vi sitter likevel å griner når vi ser hvor rørende omsorgsfull han er.

En fantastisk storebror

"Lillebror" kom til verden i dag kl 13.32. Og (i tilfelle jeg har noen kvinnelige lesere) - han veide 4125 gram og var 52 cm høy... jeg mener lang. Han har Giesebrecht-nese og er fremdeles nokså stygg etter den traumatiske utfarten - men er likevel noe av det vakreste jeg har holdt i armene mine.

Storebror Håkon på 2 1/2 har så langt tatt det pent - for å si det mildt. Det var kjærlighet fra første blikk, og så snart de hadde kost fra seg, tok han med seg Lillebror for å vise ham sykehuset. Med lillebror i trille-sengen, og Pappa bak med videokamera gikk det i vill fart bort til heisen. Trykke på knappen, og så løpe tilbake rundt trillen får å få den inn i heisen før dørene smalt igjen. Kadonk - kadonk over sprekken mellom heisdør og gulv, og så opp i fjerde etasje - ut av heisen i stor fart - bort i en av glass-broene for å vise lillebror utsikten. "jijjeboj se dæ". Så i rasende fart inn i heisen igjen og ned i andre etasje for å vise ham "fotball spillet".... Lillebror bare lå der i trillen sin og koste seg tydeligvis... og slik holdt det på helt til pappa foreslo at vi skulle stikke opp på rommet å hilse på Mamma og Mormor igjen.

Så var det "hoje lijjeboj" og "kose jijjeboj" og "snart bi jijjeboj stoj" (snart blir lillebror stor).

Er det rart jeg er sjarmert.

Ellers er jeg ekstremt stolt, både av Kjersti som timet ankomsten til sykehuset perfekt og ellers ikke skrek en eneste gang... og av lillebror som sjarmerer meg i senk ved å sovne i armene mine når jeg synger for ham, enda jeg (til hans tydelige forargelse) ikke har pupp...

Gud er god!

Livredd, misfornøyd og lykkelig

Jeg har aldri vært så nervøs for en tale før. Jeg har aldri talt for så mange mennesker før. Og jeg har aldri gått på talerstolen med en så klar fornemmelse av at jeg bare ville snakke til en brøkdel av forsamlingen som jeg gjorde på konferansen på Sundvolden i helgen.

Jeg har heller aldri før stått og talt, og lurt på om kona mi ville være ferdig med å føde sønnen min når jeg var ferdig. Det var kort sagt spennende.


Tre ting gjør at jeg likevel er lykkelig.
1) I sangene som ble fremført og sunget før møtet mitt (og de som valgte dem visste ikke hva jeg skulle tale om i det hele tatt) ble alt jeg skulle si sagt. Da jeg satt på første benkt å ventet på å slippe til, var det ganske trøstende - faktisk!
2) Jeg hadde stand-in, i tilfelle kona mi skulle begynne å føde, og jeg hadde bedt til Gud om å få slippe å holde møtet - hvis det var hans vilje. Riene begynte så smått på kvelden - noen timer etter at foredraget var ferdig.
3) Jeg trodde jeg kanskje ville kommunisere med 1/4 av forsamlingen, og at jeg derfor burde overlate hele møtet til min kollega som sikkert ville favnet videre. Jeg tror fremdeles at jeg snakket med ca. 1/4 av forsamlingen. Men i lys av punkt 1 og 2) så tror jeg likevel at jeg på en eller annen merkelig måte var midt i Guds plan.

Og det er en brukbar følelse...

Stillhetens bris

Jeg fikk nettopp en tekstmelding fra en i studiegruppen vår. Hun sier at det virker for henne også nå....

Vi i studiegruppen i menigheten min har nemlig utfordret hverandre til å være stille sammen med Gud et kvarter hver dag, de neste to ukene.

Vi har hjulpet hverandre med ideer til hvordan vi kan gjøre det:
Lytte stille
Lese langsomt i Bibelen
Be eller skrive dagbok
Gå en rolig tur med Gud
Lytte til lovsanger eller synge lovsanger
Eller bare være.... stille.

Det handler om å gi Gud en sjanse til å nå gjennom til oss.

Men hvordan finne stillheten? Og hvordan fylle den? Selv har jeg hatt kjempenytte av noe så enkelt som å bruke pusten til å konsentrere meg. Noen vil si at dette er veldig skummelt, fordi enkelte i andre religioner også puster, men de spiser sikkert frokost også, uten at jeg har tenkt å slutte med det av den grunn. Hvis det er skummelt å bruke kroppen til å konsentrere seg burde vi også slutte å bøye hodet og lukke øynene... eller jogge for den saks skyld.

Men, OK, synes du dette høres tvilsomt ut så kan jeg trøste deg med at det syntes jeg også - i flere år - helt til jeg prøvde det.

Her er hvordan det virker:
På innpust inviterer jeg Jesus, Den Hellige Ånd eller Far til å fylle meg/komme å bo hos meg/ fylle "synsfeltet".
På utpust bekjenner jeg synd og setter ord på alle slags bekymringer og distraksjoner.
Inn: Jesus - fyll meg med din kjærlighet
Ut: Ta bort denne følelsen av ikke å være god nok...
Inn: Hellig Ånd, fyll meg med din kraft
Ut: Ta bekymringen for det møtet jeg skal i...
Osv...

Tre minutter slik, så finner man stillheten og Gudsnærværet. For en gangs skyld får Gud hele oppmerksomheten. Alle egne bekymringer jages et kort øyeblikk bort, og Jesus som er større enn alle våre problemer fyller hele synsfeltet. Det er fantastisk og flyter naturlig over i å tilbe, lovsynge eller lytte til hans stemme i bibelen eller i stillheten. Etterpå er ikke bekymringene så store lenger. Kommer distraksjonene tilbake før kvarteret er over, er det bare å begynne på nytt...

Den sin intet prøver, intet forstår....

Brian McLaren om Syvendedags Adventister

The remnant that doesn't want to be the remnant!
Brian McLaren er en forfatter som betyr mye for mange unge kristne om dagen. Med sin generøse og rause holdning og sin åpenhet for å tenke nytt, gir han mange av oss håp om en tredje vei, mellom de tradisjonelle konservative og liberale polene.

I avsnittet nedenfor snakker han om Syvendedags-Adventister - den tradisjonen jeg selv har vokst opp i.

In restorationist circles (Churches of Christ, Seventh Day Adventists, Plymouth Brethren, et al) one often finds a beautiful, sincere, childlike desire to follow Jesus whatever the cost and however lonely the road. This positive and often courageous desire can be a bridge to the protestifying definition of Protestant… My friend Samir Vesna, a brilliant former-Communist Croatian Seventh Day Adventist pastor (how’s that for a unique accumulation of adjectives?) offers a beautiful example of how reatorationists, and Protestants in general, can move from being Protesting Protestants to pro-testifying an generous orthodoxy.

Restorationists (and other Protestants gone defensive) often refer to themselves, Samir says, as a remnant. This remnant language is common in the Bible. For those who need consolation for small numbers, it’s an attractive blanket to wrap up in: we’re not small because we’re ineffective, or lazy, or ingrown, or otherwise unattractive; we’re small because we’re a faithful remnant! Everyone else has compromised. They’re taking the easy way. We’re the few, the committed, the faithful, the proud. (Oops.) Anyway, Samir has seen a lot of this remnant thinking in restorationist territory; he sees how destructive it is.

He was preaching the stories of Moses in Exodus, where God seeks to “renegotiate the contract” with Abrahm’s descendants in light of their repeated unfaithfulness. God says that he will abandon the Isralites at large and will let Moses become the patriarch of a new people of God. In other words, Moses represents the remnant; he’s the only faithful one left. What does Moses do?

In a stunning move, Moses says, “God, blot me out. Reject me. Don’t reject the people.” This loyalty wins God’s heart, and on Moses’ behalf, God relents from rejecting the Israelites. (This same pattern is seen in Paul in Romans 9 through 11, and of course, in Jesus’ whole life and death).

Samir asked his friends with a remnant mentality: What is a truly faithful remnant like? Its members do not turn inward in elite self-congratulation, smugly casting a critical eye of disdain on the rest. No, the faithful remnant “after God’s heart” turns its heart otherwise, outward toward the unfaithful, in loyalty and love. True faithfulness bonds the hearts of the faithful to their unfaithful neighbors.

Could this new understanding of the faithful remnant help restorationists, and Protestants in general, move from protest to pro-testifying.

Brina McLaren - A Generous Orthodoxy, side 141-142

To evangelier

Konsumerperspektivet
Brian McLaren illusterer på en veldig enkel måte, to måter å forholde seg til menigheten og verden på. I det første universet er det jeg som står i sentrum - mine behov, min sjel, min frelse, min vekst og "hva jeg får ut av det". Menigheten kan her spille en mindre rolle, og kanskje vi til og med bryr oss litt om verden.


Guds perspektiv
Dette diagrammet begynner med Guds kjærlighet til hele verden. Han skaper menigheten for at den sammen med ham skal være med å bringe hans kjærlighet til verden. Og han inviterer meg til å være med i dette fellesskapet, oppleve hans frelsende kjærlighet og delta i den.

Det er den siste type menighet jeg har lyst til å være med i, men noen ganger er jeg redd det ikke er en slik menighet jeg har plantet... Men kanskje det ikke er for sent likevel!

Se ellers Brian McLaren: A Generous Orthodoxy side 117 og 118.

Ved min sønns føtter

Det er nå kommet så langt, at jeg må spørre min sønn på to år og fem måneder om å vise meg ting på dataen. Her om dagen hadde han funnet en måte å printe ut blomster fra skriveren min, uten å koble den til en komputer. Kjersti fant ham på kontoret mitt, veldig begeistret etter å ha skrevet ut fem stykker i farger helt alene. Da jeg kom hjem måtte jeg jo bare spørre ham hvordan i all verden han fikk til det. På bildet viser han meg nøyaktig hvordan det går til! Så lærte jeg noe nytt i dag og!

Harald representerer paven

Kristendommens fremste represesentant heter Giesebrecht!
I den nye dokumentarfilmen som i disse dager lages om fasten i de ulike religionene, spiller undertegnede en avgjørende rolle. Jeg er nemlig blitt intervjuet i filmen om fasten og fastetiden. Og av alle de kunne ha valgt til å representere kristendommen på planeten jorden (Gresk-orthodoks, Russisk- ortodoks, Romersk-katolsk, protestantisk og hele hurven), så falt utrolig nok valget på meg!

Jeg følte meg en smule stolt over at de hadde forbigått både paver, biskoper og karidnaler og landet på meg. Riktig nok hadde de spurt Svein Are Lund i Asker først, men jeg rangerte i hvert fall som nummer to blant verdens 2 mrd kristne.

Entusiasmen fortok seg imidlertid litt da jeg oppdaget at filmskaperen (en filmstudent fra filmhøyskolen som var ute og gjorde hjemmeleksen sin):
1) Ikke forstod norsk, selv om hun kunne snakke det. (Hun forstod i hvertfall ikke spørsmålene mine om hvor hun var fra, så jeg vet ingeting om henne)
2) Trodde at alle kristne var katolikker - hva nå det var for noe.
3) Ba meg korse meg og bøye meg for bildet foran i Betel.

Jeg anbefalte henne sterkt å gå over gaten og finne en ordentlig prest med tradisjonene i orden, men det hadde hun ikke tid til, sa hun.

Jeg sitter altså igjen med tre svært sterke følelser:
1) Vår ritual- og symbolribbede frikirketradisjon innfridde nok ikke hennes forventninger.
2) Mitt halvtimes internettstudie av fastetradisjonene i kristenheten innfrir ingens forventninger (den eneste som aldri vil oppdage det er filmskaperen selv).
3) Færrest mulig bør se denne filmen, for her gjorde nok ikke kristendommens fremste representant jobben sin særlig godt!

Huffoghuffoghuff

Spiller ingen rolle hva vi gjør

Søren Østergaard fra Skandinavisk Akademi for Lederskap og Tjenste (SALT) kommer snart med en ny bok med fascinerende tall om hvordan folk kommer til tro og blir med i menigheten. Han og kollegaene har spurt folk som har kommet til tro, hvordan det gikk til.

Og her er en fascinerende Juicy detalj:

Bare en prosent hadde funnet fellesskapet eller troen gjennom menighetens aktiviteter!

De andre hadde snublet over fellesskapet gjennom å bli venner med kristne som kunne fortelle historien på en måte som helt tydelig og ekte gav mening for den kristne selv!

Noen andre juicy fakta: Kun 8 % var søkende da de snublet over de kristne. Og 2/3 var veldig lykkelige og hadde ingen kriser i livet. De sier at grunntonen i livet deres var glede.

To konklusjoner:
1) Jeg må skaffe meg den boken når den kommer.
2) Når det gjelder de menneskene vi ønsker å hjelpe til tro, så spiller det visst ikke noen rolle hva vi gjør. Men det spiller en svært stor rolle hvem vi er!

Fristelsen til å skrive mye mer er så stor at jeg tror jeg stopper der!