Et skrik i mørke

Et skrik i mørke var det som møtte meg. Flyet var forsinket. Bussen var forsinket. Klokken var ti over tolv på natten, og det var mørkt. Men Håkon stod i vinudet og ventet på Pappa. Og skriket var altså et gledes-skrik. En time fikk jeg sammen med familien denne helgen, før ferden gikk videre til weekend i Hjartdal med studier i Matteusevangeliet. Klem av Kjersti, kos av lillebror, og litt tid med eldstemann. Neste helg er det bare familien på programmet. Hold ut... Pappa!

Men jeg likte ham så godt

Jeg skriver dette fra et internat i England. Jeg er tilbake på Newbold College for å begynne på min mastergrad. Tre uker uten Kjersti, Håkon og Helge er en blandet velsignelse.

Velsignelser:
Kommunisere med folk i avsluttede setninger
Spise lenge
Legge seg når man vil
Stå opp når man vil
Gjøre nesten akkurat hva man vil 20 av døgnets 24 timer (Lite undervisning her)

Ikke-velsignelser
Ingen liten stemme som avbryter meg hele tiden med "pappaaaaaa!
Ingen liten hånd som kommer å trekker meg med bort fra bordet og sier at jeg kan spise ferdig i stuen.
Ingen små eller store armer rundt halsen som gir gonattklem
Ingen små skritt som kommer farende hver morgen, etterfulgt av et begeistret Pappaaaaa!
Ingen jeg kan kaste opp i luften og ingen som vil sitte på fanget å lese en bok.
Og, ingen liten Helge som lyser opp i et stort smil hver gang han ser meg og vil klype meg i armen så jeg skjønner at det er virkelig all denne herligheten.

Håkon har nå flere ganger sagt til Kjersti:
"Men ei ikte pappa så gått, ei ille ikke at han skulle da tij Engjand"

Men selv om han alt snakker om meg i fortid, står han av og til ved vinduet og ser etter om jeg ikke snart kommer hjem.

Hold ut der hjemme. Jeg kommer snart!

Sukk