Rapport fra en "kirkefremmed"

Jeg kommer fra en heller tilbakeholden konservativ kristen bakgrunn - begeistringen, livet og samholdet her tok helt pusten fra meg.

Enda vi var ute i god tid, var lovsangen alt i gang da vi fant plassene våre. Folk stod med hendene i været og sang med så stor innlevelse at jeg ble sittende å stirre fascinert. Særlig en ung gutt i hvit skjorte gjorde seg bemerket. Det var som han uttalte hvert ord med hele kroppen og intens gestikulering. Ved siden av ham stod en annen, også med hvit skjorte og nesten like ivrig. Mellom dem stod det en mørkhudet ungdom, med svart hår, litt spredt svart skjegg og grønn skjorte og prøvde å holde følge. Han skottet bort på de andre og prøvde seg på noen håndbevegelse, jeg så at munnen hans beveget seg, men det var tydelig at han var usikker på teksten også. Ikke bare var han eneste med grønn skjorte i det store lovsangskoret der de andre hadde blitt enige om å kle seg i rødt, hvitt og blått for anledning. Han var også den eneste fra Sentral-Asia. Men han prøvde virkelig å henge med. Jeg hadde ikke klart det bedre selv. Fra der jeg satt litt i utkanten, klarte jeg ikke få med teksten på sangene som runget utover de fremmøtte. Jeg begynte nysgjerrig å ønske meg et sanghefte, men det var det visst ingen som hadde tenkt på.

En mann iført svart skjorte med hvit krage, gjorde tegn til at møtet kunne begynne, og lovsangen steg til nye høyder (og med flere nye armbevegelser jeg aldri hadde sett før – jeg kommer fra en heller tilbakeholden ikke-karismatisk forsamling). I svingen av det som lignet mer på en tribune enn noe annet satt ungdomsgruppen (rekruttene?) – også kledd i blått, hvitt og rødt, og så lenge nokså likeglade ut, men da de voksne ble stille noen øyeblikk, våknet de til liv og stemte i en ny og heftig sang, mens de pekte på de voksne. Og alle de voksne sang begeistret tilbake. Det hele fortsatte frem og tilbake i nesten et minutt. Det var ganske rørende å se samholdet og gleden på tvers av generasjonen, og den respekten og stoltheten de voksne både viste og gav ungdommen.

Lydnivået nådde plutselig uante høyder.

Foran – der det skjedde – hadde en mann falt over ende og lå og sprellet. Mannen med svart skjorte med hvit krage, stod bøyd over ham. En annen hjelper kom også til etter hvert og knelte ved siden av ham. Litt etter reiste den fallne seg, og forsamlingen gav ham stående applaus. Mannen jogget litt frem og tilbake, som for å sjekke at han virkelig var frisk… Publikum hojet og stemte spontant i en ny rungende sang!

På tross av samholdet og fellesskapet rundt det planlagte programmet, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at det var sterke spenninger i forsamlingen. Det var ganske tydelig at folk hadde benket seg i ulike leire og med tydelig ulike meninger om det som skjedde. Ja, det var anledninger hvor jeg kunne sverget på at de til og med sang forskjellige sanger, på trass, bare for å markere seg. Noen mennesker begynte å se direkte sinte ut. De slo i stolene foran seg og knyttet med neven. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte av dette. Riktignok har det skjedd i de forsamlingene jeg frekventerer også, men ikke fullt så markert.

Men da Lyn skåret sitt andre mål og det ble klart at de hadde vunnet over Vålerenga IGJEN, reiste ca. 20 % av folka seg og forlot møtet i protest. Jeg så ingen vits i å bli lenger jeg heller.

Men neste gang skal vi sannelig banke dem grundig ned i de rød sokkene deres. ”Kom igjen Enga, kom igjen!”