21. okt. 2010

Adventistkirken debatteres i media

To hendelser har ført til medieoppslag om Adventister og påfølende debatt: (1) Karin Falch Belsheims foredrag på Prosess TimeOut som ble snappet opp av Kirkeliv-journalisten fra Vårt Land, Alf Gjøsund og (2) lanseringen av Bjørn Olavs oppvekstroman Nesten tilstede utgitt på Gyldendal.

Her er linker til sider som skriver om og debatterer dette:

Karin Falch Belsheim:

Vårt Land:
Artikkelen: http://www.vl.no/kristenliv/article98155.zrm
Nettmøte: http://www.vl.no/nettgjest/qa49.zrm

På flere nettsteder diskuteres det med utgangspunkt i disse artiklene

http://tenklitt.blogspot.com/2010/10/adventisten-som-falt-fra.html
Dette er den beste debatten med flest ulike deltakere og svært høy kvalitet på innleggene. Den burde være obligatorisk lesning for alle som er ansatt i Syvendags adventistsamfunnet.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread80518/
(NB: På denne siden er det fire faner nederst å klikke på om du vil ha alle innleggene. Det er stort sett fem-seks stykker som deltar, med noen flere mot slutten. Ikke alle innleggene er like relevante, men noen av dem er virkelig verd å se nærmere på. )

http://yngvills-skrivestue.blogspot.com/
Her er det to innlegg som de invidde raskt vil identifisere. Kommentarene er også verd å lese.


Bjørn Olav Nordahl:
På sin egen blogg legger Bjørn Olav ut en del av responsen på boken:
http://bjornolav.wordpress.com/category/nesten-til-stede-roman/

På Geir Olav sin blogg ligger også en anmeldelse med diverse kommentarer:
http://lisle.no/geirolav/2010/nesten-til-stede/

Artikkelene i Vårt Land og Dagens Næringsliv har jeg ikke greid å finne i nettversjon. Men Drammens Tidene har hatt flere artikler:
http://dt.no/kultur/bjorn-olav-nordahl-skriver-bok-om-oppveksten-i-drammen-1.3077004
http://dt.no/kultur/oppgjor-med-adventistkirken-1.5704890
http://dt.no/kultur/hjertelig-gjensyn-med-tante-marit-1.5704895

I tillegg er det kommet mye respons på facebook som venner av Bjørn Olav og Karin kan lese der.

Den delen av responsen som har gjort mest inntrykk på meg blir ikke ikke nødvendigvis uttrykt direkte på sidene ovenfor. Men det er dette: "ENDELIG er det noen som gir stemme til det som var vondt og vanskelig ... Endelig er det lov å snakke om dette. " Og denne responsen kommer fra flere enn en håndfull.

Og så tenker jeg: Hvorfor har vi ikke klart å skape et miljø for å snakke om dette vanskelige før? Én ting er at flertallet av de som er forblitt adventister for det meste opplevde nok gode ting i oppveksten til å veie opp for evt. negative opplevelser. Men dersom flertallet av de som slet eller tvilte følte at det ikke fantes rom for å snakke om slikt, må det likevel ha vært noe veldig galt et sted. Når Karin og Bjørn Olav nå får høre alt det ingen tør å si i noen adventistkirke, kan vi ikke bare klappe oss selv på skulderen med at "vi opplevde det ikke sånn". Da lukker vi bare døra nok en gang.

Ikke det at vi ikke har prøvd før. Den store spørreundersøkelsen Value Genesis påpekte problemet allerede midt på nitti-tallet. Kjell Aune har vært innom problemstillingen i sin forskning nå nylig. Pastorene inviterte Karin fordi de ville høre fortellingen. Prosess TimeOut inviterte Karin fordi vi ville høre om og snakke om det vanskelige. Vi hadde ikke planlagt at Vårt Land skulle skrive om dette. Men Vårt Land kom og valgte Karin fremfor alt det andre som ble presentert. Kanskje avisen gjorde oss en kjempetjeneste som løftet debatten ut av konferanse-salen? For det er først nå debatten endelig tar av.

Det er derfor jeg ikke vil slippe dette. Det er derfor jeg vil at enda fler adventister skal lese gjennom debattsidene med fortellinger om det som var slitsomt, selv om det måtte gjøre vondt. Fortrenging er ingen vei til vekst og utvikling, verken for menigheten eller for menneskene som utgjør den.

Og så trenger vi å fortsette en grundig intern debatt på hva som bidrar og hva som IKKE bidrar til sunne fellesskap hvor vi motiverer hverandre på en god måte og ikke med mekanismer som skaper frykt, skyld, skam eller elite-tenkning.

Kanskje trenger vi også å si noe offisielt om det som har vært?

Jeg velger å håpe på at denne høsten er begynnelsen på et nytt kapittel i historien om Adventistsamfunnet i Norge.

17. okt. 2010

Intervju med Bjørn Olav Nordahl

I alle år siden du gikk ut av Tyrifjord har du engasjert deg for å gi mennesker gode og oppbyggelige opplevelser innenfor rammen av adventistmenighet. Du skriver for eksempel gripende salmer, rørende dramaer, deler fantastiske vegetaroppskrifter med oss. Du har i mange år engasjert deg både på TVS og med Prosess. Før og under Prosess TimeOut la du ned en betydelig innsats som var med å gi 350 stykker av oss mer stolthet og håp for menigheten enn vi har følt på lenge. Men i bok-intervjuet i Drammens tidene, høres det for noen ut som du har gitt opp menigheten. Skjønner du at noen er forvirret og lurer på hvor de har deg?

Jeg ser at en del folk er forvirra, og det er helt greit. Det er mye følelser ute og går her. Og så ser jeg at noen argumenterer hardt og intenst uten å ha lest hverken boka mi eller hørt Karin Falch Belsheim, som også har bidratt til debatten. Det blir litt vanskelig å forholde seg til sistnevnte gruppe. Fint med debatt, men det er greit å sette seg inn i hva det handler om og ikke gå inn i tacklingen i knehøyde med strake bein og knottene først. Personlig opplever jeg en litt sånn kafka-aktig greie. For noen er det visst ekstra problematisk at jeg skriver en bok om vanskelige sider ved Adventistkirken og att på til har vært, og fortsatt er litt engasjert der. Hvordan kan du skrive noe sånt, du som i alle år har... osv. Dermed blir jeg brått hyklersk og falskspiller. Det er et paradoks for meg, og jeg synes det er å mistenkeliggjøre meg og mine motiver.

Jeg er og blir et engasjert menneske. Derfor har jeg også tatt tak der hvor jeg har hatt mulighet til å bruke talentene mine. At jeg var engasjert på Tyrifjord da jentene våre gikk der, betyr at jeg brydde meg om stedet og folka. Det har ikke forandret seg. Samtidig har jeg også vært opptatt av å være en motkraft til det jeg opplever som destruktive tendenser. Jeg husker godt da vår yngste datter ringte opprørt hjem fra internatet fordi det under bønneuka ble arrangert bok- og cd bål på plenen, initiert av den amerikanske gjestetaleren. Ikke bare gikk musikk og litteratur opp i røyk. Ihuga jenter ofra også de nyinnkjøpte Converse-skoa i flammene, da disse muligens kunne få tankene vekk fra Gud. I sånne sammenhenger ønsker jeg å slåss for noe helt annet. Og jeg minner om at dette ikke var på 70-tallet, vi var inne i et nytt årtusen.

Så ja, jeg har brydd meg, og vært brysom. Men hadde det vært bedre om jeg meldte meg ut, pælma alt over bord og så skreiv bok? Eller er det rom for en slags samtale om dette vanskelige innenfor rammene av det utvidede adventistmiljøet?

Hva håper du menigheten din vil gjøre nå?

Jeg ser at jeg forrige helg var "adventist i media" da Adventinfo ble sendt ut. Denne helgen er jeg ikke nevnt, til tross for intervjuer både her og der..... Jeg veit ikke om det er et "tegn" ;-) Jeg håper imidlertid på en åpen og fordomsfri debatt, hvor ulike synspunkter blir gjensidig respektert. I tillegg synes jeg at de som befinner seg trygt på innsida bør finne seg i og akseptere at debatten og kritikken gjør vondt akkurat nå. Det er så mange andre som har hatt sine små og store helveter etter møter med menigheten, at man må tåle å høre det, og ikke avfeie det med "at kjærligheten er normativ" og "absolutte idealer".

Hvis Adventistkirken ender opp med et skuldertrekk etter denne debatten, hvis man velger den politiske, kalkulerte håndteringen av spørsmålene som har dukket opp, bare for å unngå
strekk i laget og rystelse i miljøet, kjenner jeg at avstanden mellom kirka og meg kanskje blir litt vel stor.


Vil du fortsette å engasjere deg?

Prosess er et av de få stedene i adventistmiljøet jeg føler at jeg kan være meg sjøl. Rausheten, lagspillet og gleden over å være sett og akseptert av Gud, tiltaler meg. Så vi får se om jeg har overskudd til en runde til... Prosess er et fantastisk puslespill hvor alle brikker er like viktige. Og hvor slagordet er "kvalitet ærer Gud og inspirerer mennesker". Jeg liker det.

Jeg føler noe av det samme i lokalmenigheten min, Cornelius; åpenhet, nysgjerrighet, plass og rom, fokusering på det jeg opplever som vesentlig i troen. Jeg er, hvis jeg skal være ærlig, ganske kresen på hva jeg vil bruke tida mi til.


Det stormer og du får mange tilbakemeldinger, både takknemlige og frustrerte. Hva ber du om for deg selv nå om dagen?

Jeg ber som jeg alltid ber; om et stadig brennende hjerte, en hellig uro og øyne som hvileløst ser etter nye muligheter og utfordringer.

11. okt. 2010

Nesten skummelt

Dette er ikke en bokanmeldelse. Den kommer kanskje senere.
Dette er mer en selvangivelse etter ti timer med Bjørnar (Ja, jeg leser sakte).
Bjørnar føler seg annerledes. Han er ikke helt som de andre. Han får ikke spille fotball på lørdager, får ikke spise pølser og skal helst prøve å frelse folk. Og i tillegg til alle de vanlige utfordringene ungdom møter, må han også alltid vurdere om livsutfoldelsen er syndig. Ofte er den det. "Og man vet aldri når ditt navn kommer opp i dommen."

Jeg hadde forventet en god bok, men jeg hadde ikke forventet at det skulle være så vanskelig å legge den fra seg. Jeg hadde forventet å kjenne meg igjen noe, men ikke at den skulle bringe meg i kontakt med vonde følelser jeg hadde glemt at jeg noen gang hadde følt på, følelser jeg har brukt et halvt liv på å legge bak meg. Den sterke følelsen av at verden var oppdelt i "oss" og "dem" i barnehage, på skolen og i nabolaget og overalt ellers har jeg endelig greid å bli kvitt. Nå gjenopplevde jeg, takket være Bjørnar, alle årene med slike følelser i løpet av noen timer, og det gjorde vondt. Den såreste setningen i boka for meg står på side 262: "Eller hadde han latt være å gå fordi han syntes det gjorde så forbanna vondt i magen ikke å være helt som dem?"

Til tider kom boken så nær at det var nesten skummelt. Jeg kom til ”Fjord” mange år etter "Bjørnar", men som Bjørnar ble jeg raskt rekruttert til det kule koret, Action. Som Bjørnar begynte jeg etter hvert å holde andakter. Som Bjørnar ble jeg betatt av en jente i Tensing (jeg prøvde å begynne i Kananeus Tensing, men ledelsen satte ned foten. Det var for farlig for sjelene våre å være sammen med "Kanaaneerne" der). Som Bjørnar endte jeg opp på rom 202 (det store rommet), og jeg fikk gullpliktene som bare tok et kvarter. Og som Bjørnar var jeg med å lage en drama-produksjon om forfølgelsene i endetiden (Aulaen ble for anledningen stormet av bevæpnede soldater fra Helgelandsmoen som blokkerte dørene og tok ladegrep, og mens ungene gråt av frykt ble det lest opp en erklæring om at det var forbudt å være adventist. Vi var så stolte… ). Som Bjørnar, var jeg også som oftest for opptatt til å se nøden, eller for usikker til å engasjere meg personlig når jeg ble klar over den. Er det rart boken pirket i meg?

Men på Fjord følte jeg meg ”annerledes” på en annen måte enn Bjørnar. Jeg var helt og fullt integrert blant de ”hellige” og følte meg hjemme der. Mine teologiske og eksistensielle kriser kom først noen år senere. Men jeg overførte ubevisst den grøften jeg tidligere hadde lært var der mellom meg og ”verden”, på den mindre hellige gjengen. Ikke det at jeg tilla dem negative egenskaper. Tvert imot. Det var jeg som var annerledes, passet ikke inn i det ærlige og jordnære miljøet. Fikk ikke være med på all moroa de andre hadde, klarte ikke krysse grøfta i mitt eget hode. Så jeg fortrengte smerten, aksepterte merkelappene og flyktet inn i det trygge miljøet av likesinnede superhellige (jeg var med i en trio som gikk under kallenavnet ”de aller helligste”) hvor jeg for det meste hadde det aldeles fortreffelig, de tre årene på ”Fjord”.

Et oppgjør?
Fortellingen om Bjørnar er på mange måter et oppgjør med alt det som har vært vondt og vanskelig for mange som er vokst opp som Adventister. Men den favner også oss som takket være fornuftige foreldre, en mer sangvinsk legning og en stor nok ghetto, for det meste levde nokså sorgløst med annerledesheten.
Boken er allerede i ferd med å bli et manifest for en hel generasjon av oss som er blitt allergiske mot frykt- og skyld-drevne motivasjonsmetoder. Bjørn Olav Nordahl har gjort oss en kjempe-tjeneste ved å skrive om Bjørnar. Og om Adventistsamfunnets ledelse nå er kloke, vil de omfavne boken og debatten, innrømme åpent at alt ikke var bra og erklære at mange av de måtene vi har prøvd å motivere hverandre på (frykt, skyld, skam, elite-tenkning), hører hjemme på historiens skraphaug. Gjør de det vil det oppleves som en håndsrekning "til alle som ikke fikk det til". Og kanskje kan vi da legge bak oss noe av det vonde en gang for alle.

Et slikt oppgjør rammer naturligvis ikke bare adventister. Nøyaktig de samme mekanismene har gjort seg gjeldende i mange andre samfunn og subkulturer. Denne boken vil bli verdsatt av alle som har vokst opp som annerledes. Og som bokanmelderen i Vårt Land sa det: ”Den handler om hva som driver oss på vondt og godt”. Nesten til stede er mer enn en fantastisk leseopplevelse. Det er en bok til å bli klokere av.
Sjekk også hva Geir Olav Lisle skriver på sin blogg: http://lisle.no/geirolav/2010/nesten-til-stede/

    GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder seg selv! En fyr som kaller seg "Gretten Gammel Gubbe (51)" har de siste dagene vakt en...