Geir Olav utfordret på sin blogg, oss som forble i menigheten på tross av tunge stunder, til å fortelle hvorfor. Jeg svarte der, men siden jeg hele tiden får lyst til å revidere svaret mitt, poster jeg det også her hvor jeg har mer kontroll. Her er noen tanker:I gamle dager definerte kirkesamfunnene seg ut fra sine trospunkter. Som en som er på vei over i det postmoderne, forkaster jeg en slik snever måte å putte mennesker i boks på. Mine postmoderne venner vil ikke la seg definere ut, om de ikke er enig i all teologien når det er så mange andre identitets-skapende faktorer. Her er et forsøk på å beskrive noen av dem med spesiell referanse til klassisk norsk Syvendedags-adventisme. Stikkordene er bare antydninger og på ingen måte uttømmende for overskriftene og det hadde vært ordentlig gøy å ha en dugnad på dette forslaget. Noen av dem er skrevet med tungen i munnviken og glimt i øyet:
1. TROSPUNKTER: De 28 punktene eller de 5 S'ene: Sabbath, Sanctuary, Second Coming, State of the dead, Spiritual gifts.
2. ENDETIDSVOKABULAR: Dyrets merke, lovsløshet, Den falske profet, babylon, skjøgens døtre, forfølgelse, trengsel, bokrullen som sved i magen, ”resten av hennes ætt”, tre engler, profetiens ånd, babylon osv.
3. PRAKSIS: Sabbaten, sabbatskole, avhold, pasifisme, kosher, høstinnsamling, TVS, nutolene, EGW, potluck, sommerstevne, speider, årsmøter, virksomheter, vegetarmat osv.
4. TEOLOGISK TRADISJON: Protestantisk-metodistiske, anabaptistiske, sabbatsholdende, eks-karismatiske, tradisjons-skeptiske, premillenniale restorasjonister... ;-D
5. KULTUR: Intellektuelle, rasjonelle, kritiske, autoritets-skeptiske, Ellen White siterende, Tyrifjord-mimrende, vedtektsdiskuterende, vegetarmatserverende, kakeelskende, smykkeforsiktige, skapkaffedrikkende, salmesyngende, fest-nytende, pålitelige, dyktige idealister.
6. VERDIER: Bibeltro, bibelkunnskap, helhetstenkning, intellektuell integritet, utdanning, trosfrihet, bistand, helse, pioneerånd.
7. ORGANISASJON: Global, sentralisert åndelig familie i sterk vekst med masse bra initiativ, institusjoner og jobbmuligheter nasjonalt og internasjonalt innen bistand, skole, media og helse.
8. ANTIPATIER: Helvetesforkynnelse, begrensning av tros og ytringsfrihet, sionisme og, ironisk nok, karismatikk.
9. MULIGHETER: Med våre teologiske og praktiske særegenheter har vi en unik mulighet til å være brobygger mellom muslimer, jøder og kristne. Med vårt prinsippielle syn på trofrihet og stat og kirke kunne vi lede an i dialog mellom kristne og humanister (noe vi også oppdaget på studentkonferansen vi organiserte på Blindern for noen uker siden). Med sabbatsteologien, vår skapelsesintegrerte teologi og alle vegetaroppskriftene kunne vi være pionerer i kristen økologi. Med vår åndelige forståelse av den sosio-politiske problemstillingen i Åpenbaringsboken burde vi gått Amnesty en høy gang. (En venn forteller om en statskirkeprest som i en bønnegruppe bad for adventistene om at de igjen skulle bli en profetisk røst i samfunnet. Håper han var profet!)
10. RELASJONER: Familiefølelsen på godt og vondt, felles historie og fellesskap med mennesker man er vokst opp sammen med og er glad i.
Jeg tror ingen adventister liker alt på denne listen. Det er nettopp poenget.
En jeg kjenner beskriver adventismen som et landskap. Spørsmålet er ikke om du liker hver stein eller busk, eller plasseringen av hytter og flytebrygger (slike ting kan diskuteres). Spørsmålet er om du trives i landskapet.
En annen metafor, og klart den mest dominerende for meg, er nettopp familien. Man lar seg ikke definere ut av familien på grunn av noen punkter på et papir eller et mislykket juleselskap.
Selv ser jeg, som alle som er vokst opp i den, noen alvorlige svakheter ved SDA-familien min. Den siste tids debatt og alle historiene om hvor dysfunksjonelt det til tider har vært, er jo utgangspunktet for dette innlegget. Dette tar jeg veldig alvorlig. Og hvor mange savnet for eksempel ordene “Jesus-begeistring” og “åndsfyllt” i beskrivelsen ovenfor? Du finner det, selvfølgelig, men i de fleste tilfeller ikke som dominerende kulturkjennetegn.
Men jeg ser også store muligheter og jeg har til nå vært overbevist om at svakhetene på sikt kan rettes opp og at det tross alt går den rette veien med oss. Også er jeg etter 39 år blitt veldig, veldig glad i søsknene mine – også de jeg krangler litt med.
Hadde jeg opplevd familien som så annerledes enn meg eller så dysfunksjonell og ensidig at jeg ikke lenger kunne være meg selv, ville jeg nok tenkt at jeg burde forlate den og kanskje finne meg en annen familie. Heldigvis opplever jeg det ikke slik. Men når jeg prøver å forestille meg et slikt scenario, skjønner jeg hvor drastisk det kan være, og jeg har stor respekt for de som har funnet det nødvendig å gå ut for å bevare sin personlige integritet. Mange av dem ser kanskje fremdeles på adventkirken som et barndomshjem: Helt uaktuelt å flytte hjem, men likevel et sted å besøke av og til for gamle venners og gode minners skyld...
Jeg vet det må være annerledes for de som prøver seg på en lokalmenighet eller to og ikke finner de kan være seg selv der, eller ikke får noe gehør for sine drømmer. Selv har jeg vært så heldig å oppleve en viss takhøyde for mine reformasjons-forslag, og jeg får følelsen av at det er både rom for meg og bruk for meg. Når jeg setter ord på mine drømmer og lengsler for fremtiden, er det få som protesterer og mange som heier. Jeg har til og med fått være med å starte en menighet fra bunnen av hvor vi selv har lagt premissene for kulturen. Newbold College, Adventistenes universitet i England, hvor jeg tok og fremdeles tar min utdanning, har oppmuntret meg noe enormt. Der er ingen spørsmål tabu, og holdningen er at lojalitet innebærer nettopp å stille de viktige og vanskelige spørsmålene for å teste om svarene våre holder. Jeg mer enn tror at det var nettopp en slik holdning pionerene våre en gang for lenge siden også hadde – den gang adventistfamilien ble stiftet.
