Frelst ved tro!

Hva vil det si å tro på Jesus?

Det er litt som et fotball-lag tror på Nils Arne Eggen og gjerne vil ha ham til trener. Eller som en ung basketballspiller tror på Michael Jordan og drømmer om å få trene sammen med ham. Eller som en ung filmskaper som gjerne skulle ha sittet på ryggen til Lars von Trier eller Quentin Tarantino noen måneder.

Å tro på Jesus er å tro at han er mester på sitt område, nemlig "Livet".

"Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss.... vi skriver dette for at vår glede skal være fullkommen. " (1 Joh 1,2.4)

En slik tro på Jesus, vil automatisk føre til at man blir en disippel. Man vil lengte etter å ta Livet Jesus står for inn over seg, og man vil gjøre det med iver og med glede. Men kristenheten har de siste hundre år definert "tro på Jesus" på en måte som gjør disippelskap til noe besværlig, noe for de spesielt overgitte og noe man kan godt kan velge bort fra sin kristendom, noe svært mange også gjør. Og Jesus er blitt redusert til et snilt offerlam - og en ellers jovial og kjærlig type som ikke har noe vesentlig kunnskap å tilføre en sofistikert borger av det 21. århunderet.

Men i dag skjer det et paradigmeskifte i kristenheten. Man er i ferd med å gjenoppdage "Evangeliet Jesus forkynte" Evangeliet om Livet i Guds rike her og nå og i all evighet. Man er i ferd med å begynne "å tro på Jesus" i hele dybden av hva et slikt utsagn kan bety.

"Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell. " (Matt 7,24.25)

Vi kan like gjerne henge oss på med en gang. Det er tross alt Jesus vi snakker om :-D

The Divine Conspiracy

Jeg har fått et lite glimt av en stor guddommelig konspirasjon. Antakelig har jeg bare sett en liten gren av den, men det jeg ser begeistrer meg og gir meg håp at Guds menighet på jorden har en stor fremtid.

Og dette er ikke bare en ny kulturell trend, selv om Gud bruker postmodernismen til å hjelpe kristendommen inn i et nødvendig paradigmeskifte. Det som gjør at jeg virkelig har tro på at dette har substans er følgende.

For første gang på nitten hundre år er kristne villige til å erkjenne at Jesus var jøde, og at han opererte i en jødisk setting. Jøder og kristne samarbeider om å forstå evangeliene. Hebraisk-kyndige mennesker skriver doktorgrader om Det nye testamentet. For første gang på 1900 år har et stort antall kristne tenkere tilgang til den rike jødisk litteratur fra det første århundret.

Det tar tid før ny forskning siver gjennom systemene våre. Erfaringsmessig 30 – 50 år. Og omtrent så lenge har den nye forskningen foregått og nå begynner den å nå pastorene og menighetene. Postmodernismen er yngre, men virker som katalysator for paradigmeskiftet som skjer nå - ”as we speak”. Her er et lite glimt av det jeg tror er fremtidens kristendom i vest-europa.

Stemmen fra Jerusalem

I det siste har jeg latt meg inspirere og informere av ”The Jerusalem School of Synoptic Research”. De hevder at mye av evangeliene blir mye lettere å forstå hvis man oversetter det til hebraisk og så se hva ordene betyr i lys av GT, Mishna og Talmud og andre kilder fra det første århunderet.

Faktisk har de oppdaget at mye av den merkelig gresken som forekommer blir veldig forståelig hvis man oversetter den tilbake til hebraisk. Så slående er de mange hundre forekomster av hebraiske idiomer og grammatiske konstruksjoner at de tror evangeliene reflekterer hebraiske originaler. F. Eks foreslår de at når Lukas gikk nøye gjennom alt… så var det greske oversettelser av hebraiske dokumenter han brukte og kopierte.

http://www.jerusalemperspective.com gir masse smakebiter på hvordan hittil vanskelige utsagn av Jesus blir klare og fornuftige når man følger metoden som nevnt ovenfor. Jeg vil etter hvert dele noen av dem her i Haralds blogg.

Men i tillegg til å jobbe konkret med teksten, jobber The Jerusalem School også med sammenhengen. De studerer judaismen i det første århunderet og setter Jesu lære og handlinger inn i en sammenheng som også bidrar til en større forståelse av budskapet hans. En annen kilde til spennende lesning er http://www.restoremagazine.org/issues.htm.

På andre siden av dammen er det flere dyktige talere som har plukket opp en del av forskningen til The Jerusalem School, Hebrew University og andre som de siste 30 årene begeistret har brukt den jødiske litteraturen fra de første århundrene til å får en dypere forståelse av evangeliene. Resultatet er en ny forståelse for Jesus som en som ønsket å lære oss å leve det beste av alle typer liv – det evige livet i Guds rike - nå.

Noen av mine favoritter er:

Rob Bell, http://www.mhbcmi.org/listen/index.php (ikke alle talene bruker materiale fra jødedommen og antikken – men de er bra likevel)

Kent Dobson http://www.gospelcom.net/calvarychurch/emessage_2005.htm
og http://www.gospelcom.net/calvarychurch/emessage_2004.htm

Ray Vanderlaan http://www.followtherabbi.com/

Dallas Willard - sjefskonspiratøren

Samtidig har Dallas Willard (http://www.dwillard.org/), en baptistpastor som jobber som filosofiprofessor ved University of Southern California tatt opp i seg mye av den forskningen som har kommet de siste årene, og han har også bestemt seg for å gi Jesus en ny høring – noe han mesterlig gjør i boken ”The Divine Conspiracy”. Han peker også i denne boken på det tragiske i at evangelisk kristendom i vesten de siste 100 årene ofte har redusert evangeliet til en teori om hvordan man skal komme til himmelen når man dør.

Han omtales som en ny C. S. Lewis og har gjennom sine bøker, artikler og seminarer fått en stadig økende innflytelse. Har du lyst til å høre ham kan du følge linkene på denne siden: http://www.dwillard.org/resources/On-LineListening.asp eller her: http://resources.emergent-uk.org/ (NB: Dette seminaret har han sammen med Todd Hunter. Dallas er han som høres eldst ut i stemmen)

John Ortberg som inntil nylig var teaching pastor i Willow Creek underviser begeistret fra bøkene til Dallas Willard, og har selv skrevet bøker som er basert på undervisningen hans. Og det spennende kurset ”En alminnelig dag med Jesus” fra Willow Creek er også inspirert av Dallas ifølge forordet. Men Ortberg øser også fra ”The Jerusalem School” og annen forskning av samme slag. John Orberg er nå Teaching Pastor i Menlo Park
Prestbyterian Church og kan høres her: http://www.mppc.org/esermons.html
Tale-serien hans på http://www.willowcreek.com/ som heter ”If Jesus Ran the World” er verd hver krone.

Rob Bell som nevnes ovenfor er også en av mange kjente kristne ledere som åpenlyst bekjenner sin gjeld til Dallas Willard.

Emergent church og det nye paradigme

Men det mest spennende er at disse strømmene er i ferd med å få fotfeste i den neste generasjon av kristne og kristne menigheter som blant annet kaller seg ”emergent church” eller ”missional churches”, selv om N. T. Wright ser ut til å ha enda mer å si her. (se http://www.emergentvillage.com/ og http://emergent-uk.vineyardchurch.org/ og http://resources.emergent-uk.org/) Denne bevegelsen er mest interessert i hvordan vi "gjør" menighet, og strømmen fra Dallas og andre likesinnede kommer inn som et velkomment reskap. Endelig har man et evangelium som intellektuelle postmoderne med stolthet kan dele med sine venner.

Hva er Dallas’ og de andres evangelium?

Forskjellene på det gamle kristne paradigme og det nye som er i ferd med å oppstå er mange, men her er noen spissformuleringer. Når du leser dem vil du si at dette du kaller nytt har vært med oss hele tiden, og det er sant. Men det er i ferd med å skje et dramatisk skifte i vektlegging. Man forkaster ikke det gamle men tar det opp i en større sammenheng. Utviklingen har vært underveis lenge og "Kingdom now teologien" har jo vært med oss lenge - ikke minst gjennom undervisningen til George Eldon Ladd ved Fuller og senere ved John Wimber (Vineyard og Fuller). Men nå kommer det altså en ny bølge av dette og denne gangen synes den virkelig å slå den rot også i tradisjonelle evangeliske kirkesamfunn - ikke minst takket være Dallas Willards jordnære og praktiske versjon.

Gammelt paradigme: Hvis du skulle dø i morgen, hvor ville du havne?
Nytt paradigme: Hvis du var helt sikker på at du skulle leve en god stund til, hvem ville du følge?

Gammelt paradigme: Hvordan komme til himmelen når du dør?
Nytt paradigme: Hvordan leve livet i Guds rike nå og i all evighet

Gammelt paradigme: Guds rike er hovedsakelig fremtid. Kjøp billetter nå.
Nytt paradigme: Guds rike har alltid vært og vil alltid bestå. Bli en del av det nå.

Gammelt paradigme: Evangeliet om Jesus
Nytt paradigme: Evangeliet Jesus forkynte

Gammelt paradigme: Tro på det som Jesus gjorde for oss.
Nytt paradigme: Tro på Jesus (tillit til det han sa, stod for, måten å leve på og hans død for oss)

Gammelt paradigme: Prøve å bli mer lik Jesus ved å ville etterligne Jesus
Nytt paradigme: Øve på å bli mer lik Jesus ved å øve på å leve som ham

Gammelt paradigme: Tro vs. Gjerninger
Nytt paradigme: Lære å leve livet i Guds rike vs. å fortjene å leve livet i Guds rike

Gammelt paradigme: Evigheten sikret - ved nåde alene
Nytt paradigme: Guds rike og dets åndelige ressurser tilgjengelig nå – ved nåde alene

Jeg tar gjerne imot tilbakemelding f. eks. dersom noen føler jeg har misforstått historien og linjene. Ordboken lenger ned i Bloggen, er ellers også et forsøk på å sette ord på det nye paradigme.

Opp ned

Bare et lite gullkorn fra en tale jeg hørte...

Den handlet om Bibelens oppskrift for mennesker som ønsker å leve Guds versjon av "Det gode livet"

Taleren (Dallas Willard) sa at de fleste hadde et omvendt hierarki i sine liv.

Nemlig slik:
* Kropp
* Sjel - Personligheten/følelseslivet
* Sinn - Intellektet
* Ånd - Viljen/selvet
* Gud

I dette hierarkiet er det det kroppens og følelsenes behov som styrer sinn og vilje. Viljen og intellektet blir et redskap for å tilfredsstille kropp og følelser. Og Gud blir en tjener for det hele - en himmelsk brusautomat som alltid er tilgjengelig og aldri stengt... (Kjernen i alt som Bibelen kaller avgudsdyrkelse er guder som kan manipuleres til å møte mine behov).

Den bibelske oppskriften på det gode livet er å gjøre det motsatt...

Gud og hans oppskrift på det gode livet
Ånd - Viljen/selvet
Sinn - intellekt
Sjel - personlighet/følelser
Kropp -

I dette hierarkiet er det Gud og hans informasjon om det gode liv som styrer viljen og informerer intellektet som igjen former følelser.... og kroppen blir brukt som et redskap for å nå målene intellektet og viljen har satt.

Et interessant poeng her, er at taleren sier at det å lære relevante bibelvers utenat er noe av det mest effektive vi kan gjøre dersom vi vil endre livet vårt - siden de vil hjelpe oss å endre perspektivene og tankemønstrene våre.

Dette er på den ene siden å la Gud og hans oppskrift informere ånd og sinn. På den annen side er utenattlæring kropps-arbeid. Man må plassere kroppen sin i en posisjon hvor den kan konsentrere seg - flytte den til et stille rom eller ut i skogen, og gjenta for seg selv, om igjen og omigjen til man kan det utenatt... Et glimrende eksempel på hvordan alt henger sammen, og hvordan kroppen blir et redskap til å nå målene som viljen og intellektet har satt seg.

Hva var spørsmålet

"Jesus er svaret - hva er spørsmålet" skal det visstnok ha vært skrevet på en murvegg et sted.

Hørte nettopp gjennom talene fra en konferanse med Dallas Willard. Der satte de opp et galt spørsmål og et riktig spørsmål.

Det gale spørsmålet er:
Hvis du skulle dø i natt, hvor ville du havne?

Det riktige spørsmålet er:
Hvis du var helt sikker på at du skulle leve i morgen, hvem ville du følge?

Evangeliet handler nemlig ikke om hva vi prøver å unngå, men heller hva vi beundrer og lengter etter. Og hvis ikke svaret er Jesus, er vel strengt tatt ikke evangeliet særlig gode nyheter, for det er jo Jesus og det han står for det leverer.

Bare en tanke...

Bibelordboka

Her er et pågående forsøk på å definere en del kristne ord... Denne vil nok oppdateres en god del fremover....

Bibelske definisjoner

De bibelske ordene er forankret i hebraisk tankegang som var jordnær og praktisk og som la større vekt på verb enn på adjektiver... mer vekt på handlinger enn teorier. Her er noen definisjoner

guds rike (2 Mos 15,18, Sal 95; 146,5-10; 103,15-19; Apg 17,22-31)
Den ultimative virkeligheten i universet. Den store historien om Gud som alle andre historier på en eller annen måte er en del av:

Forklaring: Gud har skapt alt, og alt er hans. Alt som er, springer ut av hans liv og vesen. Alt som finnes gjenspeiler ham. Han styrer universet med kjærlighet og han opprett-holder livet. Guds evige herredømme har alltid vært og vil alltid bestå. Det store spørsmålet er om skapningen vil kjempe mot denne virkeligheten med all den elendighet og død det innebærer, eller om de vil innrette seg etter den og leve.

synd (Rom 7,14-25 og Joh 16,8-9)
Å leve på kollisjonskurs med den ultimative virkeligheten.

Forklaring: Synd er som å hoppe ut av en skyskraper. Kan være deilig en stund, men man tar ikke hensyn til virkeligheten og man vil helt sikkert bli ødelagt. Synd er også som å begynne å spille akkorder i C-dur, mens resten av orkesteret spiller i E-dur. Det fører til disharmoni og det ødelegger hele konserten. På samme måten er synd å bryte med skaperen og hans kjærlighet og leve i konflikt med universets innerste vesen, som springer ut fra Gud selv som er kjærligheten og kjærlighetens opphav.

evig liv (Se Joh 17,3; Luk 10,25-28)
Livet i Guds rike, som er av en slik kvalitet og natur at det blant annet vil vare evig.

Forklaring: Når Bibelen snakker om evig liv, tenker den ikke først og fremst på lengden av livet, men mye mer på kvaliteten av livet. Det handler om et liv med Gud i hans evige rike i harmoni med Guds og universets innerste vesen og natur. Det handler om å være lærling i Jesu skole og få lære å leve det beste av alle typer liv. Og naturligvis vil dette livet vare evig.

frelse (Se f. eks. 2 Tim 1,9-12 og Apg 4,5-11)
Å komme inn i Guds rike, ta imot liv, kraft og nåde fra Gud og å få begynne å leve det evige livet.

Forklaring: Forklaring: Frelse er i Bibelen et stort og dypt ord som handler om å bli reddet, å bli hel, å bli frisk og om å gjenopprettes slik at vi vil bestå og ikke gå til grunne. I Bibelen er det alltid Gud som frelser. Og det skjer aldri fordi noen har fortjent det, men fordi Gud er god.

nåde (Se Ef 2,1-10 og 1 Kor 15, 1-5)
Guds kjærlige initiativ og handlinger for, i og gjennom livene våre.

Forklaring: En Gud som måtte oppheve tyngdeloven for å redde han som falt fra skyskraperen, ville ikke gjøre det så bra. Uten tyngdeloven ville universet som vi kjenner det umiddelbart opphøre å eksistere. Menneskenes moralske fall er like mye å utfordre universet som å hoppe ut fra en skyskraper, og resultatet er like garantert ødeleggelse. I stedet for å oppheve moralen, velger Gud å stille seg under for ta imot. Det var dette som skjedde da Jesus kom til jorden. Vårt fall traff ham og tok livet av ham. Han bar konsekvensene av vårt brudd med de evige universelle moralske virkelighetene, slik at vi kunne bli frelst og fortsette å leve. Nåde er at Gud tok dette initiativet og fortsetter å ta initiativet slik at alle som vil kan oppleve evig liv og frelse.

omvendelse (Apg 2,38; 28,27 og Åp 2,5)
Å revurdere hvordan man lever og begynne å leve annerledes.

Forklaring: Mange tenker på omvendelse som å bekjenne og be om tilgivelse for syndene sine, der man går langs veien. Det bibelske ordet inkluderer dette, men går mye dypere. Det handler om å snu og gå en helt annen vei. Det handler om å revurdere livsplanene og livsstilen sin, og å velge livet i Guds rike. Dette krever tro.

tro (Se Jak 2,14-26 og Mr 1,14-15; Joh 8,32)
Den virkelighetsoppfatningen vi lever og handler som om er sant

Forklaring: Hvis virkelighetsoppfatningen vår stemmer med virkeligheten slik den faktisk er, øker sannsynligheten for at vil vi ha et konstruktivt og produktivt forhold til virkeligheten rundt oss. Dersom vi har misforstått virkeligheten, minsker sannsynligheten for at vi lykkes i forholdet til den siden vi ikke har noe annet valg enn å forholde oss til det som faktisk er (hva det nå er). I Bibelsk forstand blir vi "frelst av nåde ved tro", ikke fordi vi får poeng for å tro, men fordi troen er det som gjør at vi velger å ta imot det Gud vil gi oss. Den troen som åpner oss for Gud og hans virkelighet, er i seg selv en gave vi får lov å ta imot.

På norsk brukes også ordet tro, om å mene at noe er sant. Dette dekker ikke det bibelske begrepet. Man kan tro at isen er sikker på norsk, uten å gå på den. I den bibelske tankegangen tror man når man velger å satse på at den holder og begynner å gå. Dette er veldig befriende, for man slipper å vente til den store mystiske tros-følelsen kommer. Hvis man er modig nok, og tiltrukket nok, kan man bare velge å begynne å handle som om det er sant at Jesus er Guds sønn som døde for våre synder og som vil lede oss inn i det beste av alle typer liv.

kjærlighet (Se 1 Kor 13, 4-7 og 1. Joh 4,7-16)
Å fra hjertet velge å handle til den personens beste som man velger å elske.

Forklaring: Det er veldig lett å forveksle kjærlighet på den ene siden med lengslene, begjæret og romantikken på den andre siden. Alt dette er naturligvis skapt av Gud, men det kalles ikke kjærlighet. Bibelen lærer oss å ta imot, bli fylt av og å gi en kjærlighet som søker den andres vel. Det er noe herlig befriende ved dette siden det ikke lenger handler om mine følelser, men om din lykke!

Kunnskap/å kjenne (Se Joh 17,3)
Et interaktivt forhold til / å få erfaring med

Forklaring: Norsk er faktisk ganske nyansert akkurat her. Engelsk bruker ”know” både om å kjenne noen og å vite om noe. Bibelen har ett ord som betyr både ”å vite, å ha informasjon, å kjenne, å ha erfaring med, å leve sammen med, å ha samleie med”. Bokstavelig oversatt står det: ”Adam kjente sin hustru Eva. Hun ble med barn…” (1 Mos 4,1). Det tilsier en hvis praktisk erfaring med hverandre. Når Johannes skriver: ”Dette er det evige livet at de kjenner deg den eneste sanne Gud, og han du utsendte, Jesus Kristus”, handler det om mer enn informasjon. Selv når Peter skriver ”kunnskap om vår Herre Jesus Kristus” handler det om å leve: ”For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus (2 Pet 1,8). Kunnskap kan begynne med informasjon og ideer, men bibelsk kunnskap fortsetter med tro og erfaring.

Vårt ansvar og Guds ansvar

Det følgende er resultatet av en spennende samtale jeg hadde i dag, og en tale jeg hørte av Todd Hunter:

Det er ikke alltid lett å skille mellom vårt ansvar og Guds ansvar.

Noen ganger bærer vi ansvar for mennesker som burde ta ansvar for seg selv. Noen ganger bærer vi et ansvar og en byrde for Guds rike som egentlig er Guds.

På den annen side hender det vi gir Gud og andre mennesker ansvar for ting i livene våre, som i høyeste grad er vårt eget ansvar.

Jeg tenker på hvordan det må ha vært med Jesus. Han våkner opp om morgenen, og overgir dagen til sin himmelske far. Stadig er han på jakt etter "Guddommelige avtaler" - møter med mennesker som Gud har forberedet. "Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen. For Faderen elsker Sønnen og viser ham alt det han selv gjør. " Joh 5,19-20

Så møter han f. eks. Sakkeus, og forstår at her har Gud noe på gang. Og ganske riktig. Det følger en radikal omvendelse.

Så drar Jesus videre og overlater ansvaret for livet videre til Sakkeus selv. Det er det som er så fascinerende med Jesus. Han gjør folk ansvarlig for livene deres. I min forestillingsverden ligger ikke Jesus våken om natten og bekymrer seg for om Sakkeus sin omvendelse holder når det røyner på. Han tok ikke ansvar for alles liv som han hadde vært i kontakt med. Det ansvaret måtte folk ta selv. Men det han alltid sørget for var å være midt i sin Fars plan. Og når han kunne, hjalp han.

Til kvinnen som var grepet i hor sier han: Gå bort og synd ikke mer... med andre ord. Ta ansvar for livet ditt.

Til den rike unge mannen sier han: Velg hva du vil. Mitt råd er å selge alt og bli med meg. Men da gutten ikke ville, så respekterte Jesus valget hans.

Og vi vet at han ba for og tenkte mye på disiplene sine. Til Peter sier han: Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre.»(Luk 22,32).

Jesus bad for disiplene sine, sørget for å være tilgjengelig for dem når de trengte det - dag og natt. Men han gjorde dem også ansvarlige for sine egne liv. Jesus fratok aldri noen det ansvaret for eget liv som vi alle har.

Så hva kan vi lære av dette?

Alle er vi ansvarlige for våre egne liv, og for vårt eget forhold til Gud. Men Gud sender mennesker inn i livene våre som kan hjelpe oss. Og noen ganger når vi er svake trenger vi mer input enn andre ganger. Spørsmålet er om vi er villige til å ta imot den hjelpen som tilbys oss.

Det vi må unngå, er å gjøre andre ansvarlige for livene våre. Eller å gjøre oss selv ansvarlige for andre på en måte som unntar dem fra det ansvaret de har for seg selv.

Og hvis vi kan få til dette mistenker jeg at vi vil kunne operere i denne verden med litt av den samme friheten som Jesus hadde, der han gikk omkring og gjorde godt og gav mennesker tilbake troen på Gud og på seg selv.

Det viktigste

Fikk så mye på pastorgruppa i dag, og de som delte sa vi kunne dele det med menighetene våre hvis vi ville. Her er litt av det jeg sitter igjen med. Merkelig hvor mye som går igjen for tiden. Det samme dukket opp i samtalen med Trond her om dagen, og i talene jeg hører på på Mp3 for tiden:

Jesus visste nøyaktig hva som var viktigst. Du skal elske Gud og din neste... Det er nesten blitt en klisje. Vi tar det ikke lenger inn over oss. Å skape Gud-gjennomsyrede relasjoner er ikke en jobb, det er ikke et program, det er ikke en hobby og det kan ikke være noe vi gjør på siden av det egentlige livet vårt. Dette er livet vårt. Dette må være livet vårt. Og det må være livet til menighetene våre. Lykkes vi ikke her lykkes vi ingen steder. Å leve menighet sammen med andre kristne er ikke noe vi kan velge bort.

Baksiden av medaljen er at hvis det er et sted det vil komme angrep så er det her. Hvis det er et sted vi vil være fristet til å gi opp er det her. Er det et sted vi vil være fristet til å tenke at det ikke er verd tiden og energien så er det her. Er det et sted vi vil synes det er lettest å holde det overflatisk, så er det her. Vi har en fiende som først og fremst ønsker å ødelegge relasjonene.

Å være en disippel av Jesus innebærer å leve i nære, kjærliget, forpliktende relasjoner til andre disipler. Det handler om å la lyset skinne i mørket, det handler om at mennesker som er glade i hverandre hjelper hverandre på veien. Og det handler om å la seg hjelpe på veien.

Heller HWJL enn WWJD

I dagens kristenhet skiller man merkelig nok mellom å være kristen og å være disippel. Disippelskap er for de spesielt hengivene, noe for de få som virkelig tar det på alvor. Et spesielt program eller kurs man i de fleste kirker kan velge bort.

Dette er et skille som er helt fremmed for Det nye testamente. Hvis du spurte en jøde på Jesu tid hva det innebar "å følge Jesus" ville han kunne svare deg ganske nøyaktig.

De som var så heldige å bli disipler av en rabbi, hadde ikke bare trukket det store vinnerloddet blant datidens karrieremuligheter. De visste også nøyaktig hva det innebar. De skulle få være sammen med sin mester til de ble som sin mester.

Det handlet ikke bare om å vite det læremesteren visste. Det handlet ikke om å kunne svare på spørmålet: "What would Jesus do". Det var ikke nok å vite at Jesus ville reagert kjærlig og konstruktivt på et slag i ansiktet eller en dag full av skuffelser. Disippelen skulle kunne gjøre det samme som sin mester. Ja, Jesus forventet at de skulle gjøre "større ting!"

Og hvordan skulle det skje... jo ved å adoptere livsstilen til sin mester. I Jesu tilfelle handlet det om å lære å be som Jesus, lære å lytte til Gud, som Jesus. Lære å leve i tro fra dag til dag, som Jesus. Lære å leve etter Guds ord, som Jesus. Lære å helbrede som Jesus osv. osv.

Og de eneste gangene vi ser Jesus virkelig frustrert over disiplene sine i evangeliene, er når de ikke tror de kan få det til. Peter tok den helt ut. Han ville lære å gå på vannet, som Jesus. Og Jesus blir frustrert når Peter mister troen på at han kan gjøre det han selv gjør. Jesus hadde nemlig tro på at Peter kunne gjøre det....

Og da Ånden falt på pinsedag, falt også den siste brikken på plass. Og Disiplene begynte å leve og forkynne i Jesu navn med en kraft som delte verdenshistorien i to.

Dallas Willard som har skrevet den beste boken jeg noen gang har lest om Jesus (The divine conspiracy), sier at å være en disippel i dag er ikke å kopiere Jesus sitt liv, men å lære å leve mitt liv slik Jesus ville levd det hvis han var i min situasjon. Med andre ord: Ikke WWJD - men HWJL - How would Jesus live.

Hvordan ville Jesus søkt Guds kraft og Guds perspektiv på dagen, hvis han var i min situasjon? Hvor ville han hentet trøst og fellesskap? Hvordan ville han gjort jobben min? Hvordan ville han sett på TV, lest nyhetene, osv. osv? Det er dette som menes i Kol 3,17 hvor det står: "Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham." Det var velkjent å undervise i navnet til sin læremester på Jesu tid. Paulus sier at vi skal leve i navnet til vår læremester.

Dallas legger også stor vekt på forskjellen på å øve og prøve. WWJD? stiller bare spørsmålet om hvordan vi burde prøve å handle.

HWJL? stiller spørsmålet om hvordan vi bør øve på å leve.

Hvis jeg spør deg: Hva prøver du på for tiden... ligger nederlaget dårlig skult bak formuleringene. Men hvis jeg spør: Hva øver du på for tiden, blir svaret straks mer optimistisk.

Å være en disippel handler ikke om å prøve, men om å øve. I Jesu navn!
Amen

I begynnelsen var ordet - så overtok meningene

”Infolasjonen” og troen
Informasjonssamfunnet er i ferd med å miste troen – og da snakker jeg ikke om troen på Gud. Troen på noe nesten like grunnleggende er truet - troen på informasjon.

”I begynnelsen var ordet..., og ordet var Gud”, skrev Johannes. Det er lenge siden ordet hadde en slik status. Det har bokstavelig talt gått inflasjon i informasjonen og i det siste tiåret har den eskalert. Jeg velger å kalle det infolasjon, eller kanskje til og med galopperende infolasjon - og jeg vil gjerne bli sitert og berømt for det. I mellomtiden noen ydmyke observasjoner. Og for deg som er utålmodig kan jeg love at Carl I. Hagen vil dukke opp senere i artikkelen (jeg bare nevner det).

De kristne har skylden
Ironisk nok har kristendommen noe av skylden for infolasjonen. Det begynte jo så bra med Jesus som lærte ikkevold, selvoppoffrelse og at vi skulle elske våre fiender. Han ble fulgt opp og forklart av Paulus, som som den første i verdensliteraturen artikulerte at alle mennesker (selv kvinner) er like mye verd – en helt ufattelig tanke i datidens romerske rike hvor både slaveri og utsetting av jentebabyer var en del av lov og orden og hvor keiseren selv ble dyrket som Gud.

Det fungerte bra i tre hundre år – så bra at de faktisk overtok verdensherredømmet. Men så klikket det fullstendig og siden har vi endt opp med å forsvare både tortur, krig, slaveri og kvinneundertrykkelse med de objektive verdiene i ”Ordet” fra Gud – forstå det den som kan. Uansett burde vi kristne kanskje være litt ydmyke når vi skriver våre engasjerte leserinnlegg og lurer på hvor det har blitt av respekten for den objektive informasjonen om det gode liv.

Først røk det viktige
Den kristne Cambridgeprofessoren C. S. Lewis skrev i 1943 et profetisk lite skrift kalt "The Abolition of Man" hvor han påpekte at samfunnet var i ferd med å miste troen på informasjon om de viktige tingene i livet - det som handler om livsverdier og etikk. Mens man før kunne gå til de klassiske heltesagnene, eller til Bibelen eller verdensliteraturen for øvrig å lære at ryggrad, mot, integritet, trofast kjærlighet, raushet, vilje til selvoppofrelse osv., var urokkelig verdier, alltid verd å beundre og etterligne, hadde den nye pedagogikken redusert alt dette til mer eller mindre kvalifiserte meninger. 55 år senere konstaterer filosofiprofessor ved University of Southern California, Dallas Willard, at troen på at det skulle finnes informasjon om hvordan man bør leve – i dag synes å være helt død.

"Infolasjonen" sprer seg
Prosessen beskrevet ovenfor har gått langsomt. Informasjon er blitt erstattet av meninger på det ene området etter det andre. Med internett og informasjonsflodbølgene som velter inn over en stakkar hver eneste dag har infolasjonen eskalert og spredd seg til uventede områder. Selv modernitetens presteskap - den trauste vitenskapen, er i ferd med å miste sin makt, status og autoritet, ikke bare på grunn av gjentatte ”korrupsjonsskandaler”, men også på grunn av Holmgang og lignende programmer.

Ta oppskriften på et vellykket debattprogram på TV2
1) Inviter Carl I. Hagen.
2) Finn et kontroversielt tema.
3) Inviter to eksperter med motsatte syn og sett som ultimatum at de spissformulerer seg .
4) Inviter noen rikssynsere med større eller mindre kjendis- og/eller konfliktfaktor i panelet.
5) La publikum få være dommere og samtidig betale for gilde ved å ringe inn sin stemme til en maskin.

Dynamikken er fascinerende og underholdende og ofte tankevekkende. Men hva er det egentlig vi lærer uten å tenke over det? Jo det er følgende: Hvorfor bli ekspert på for eksempel marinebiologi, hvis en humorist fra NRK (samt Carl I. Hagen) får akkurat like mye å si i miljødebatten? Og hvilken marinebiolog skal vi lytte til? De sier jo helt motsatte ting. Takke meg til han fyren fra NRK - han er i det minste morsom.

Til slutt viser barometeret at 53 % mener at humorister fra NRK ville gjort en bedre jobb som marinebiologer enn Carl i Hagen og marinebiologene. (Halooo - TV2 - Se jeg spissformulerer meg...)

Meningsverd og menneskeverd
Skulle Bibelen skrives enda en gang av noen litt mer forankret i det bibelske språket enn Are Kalvø, ville den kanskje begynt slik: I begynnelsen var meningene, og meningene var det nærmeste du kom en Gud. Ja, faktisk kan vi kalle meningene for Gud.”

I informasjonskaoset rundt oss, har meningene fått en bemerkelsesverdig status. Helt nye læresetninger har oppstått, og en ny religion sprer seg som ild i tørt gress. Her er noen av trospunktene:

1) Likeverd er meningslikeverd:
"Skulle liksom hans mening telle mer bare fordi han har studert temaet i 24 år? Tror han ikke jeg vet hva jeg snakker om? Nå ble jeg skikkelig såret."

2) Du er hva du mener:
Dette er best illustrert av medias Høybråtenjakt da det i begynnelsen av 2004 ble kjent at Høybråten var med i et kirkesamfunn som utstøtte samboende homofile. Det store temaet for pressen i flere uker var: Hva var Høybråtens personlige mening om saken? Høybråten nektet å svare siden det ikke var han som var Gud og også fordi det var uvesentlig for den politikken KrF hadde vedtatt å føre. Men pressen gav seg ikke og gnålte og gnålte dag ut og dag inn til det ble helt pinlig... kalte ham feig og uredelig og mente at offentligheten hadde krav på å vite. Da det ikke hjalp fikk de en del homofile til å gå på TV og si det samme ... Fordi det som er interessant er ikke hva slags samfunn politikerne skaper, men hvilke meninger de har.

I et slikt samfunn blir det viktigere å delta i debattprogrammer enn å gjøre jobben sin skikkelig.

3) Du er verd det folk mener om deg:
I samme mediekjør som nevnt ovenfor, ble naturligvis Høybråten konfrontert med homofile som spurte ham om han forstod hvor sårende hans antatte meninger var for dem. Hvorfor var det ingen som spurte de homofile hvorfor de knytter sitt menneskeverd til Høybråtens meninger?

Det paradoksale er jo igjen at der meninger får gudestatus, kan livet fort bli meningsløst. For man kommer svært raskt til konkusjonen at egne meninger må jo telle mer enn andres. Jeg må skape min egen mening, basert på mine egne meninger. "Jeg er Gud!"

Det var en gang hvor jeg regnet det som en selvfølge at standarden for visdom i universet het Harald Giesebrecht. Og at hvis noe ikke passet med mine meninger så måtte det være mindre smart. Bare så merkelig at ikke flere var enige.

Kirkens mulighet
Med dagens "infolasjon" nytter det mindre og mindre hva kirken mener eller sier. Trist men sant. Man etterlyser biskopene i de store debattene, og man synes det er rart de ikke deltar. Kanskje er de for kloke. Vi kristne kan nemlig mene til vi blir blå i ansiktet og ellers (på typisk norsk vis) skrive mange engasjerte leserbrev til alskens aviser. Det spiller liten rolle. Meninger er bare meninger, og påstår vi at de er noe mer, blir vi farlige mørkemenn. Derimot åpner det seg en annen mulighet: Lidl-metoden: ”Hold munn, boikott media og la handlingene tale for seg.”

Hva gjør en kirke med munnkurv for å oppfylle misjonsbefalingen? Hva gjorde en foraktet sekt bestående hovedsakelig av fattige, pasifistiske slaver for å overta romerriket? De levde. De levde så sterkt at hele vår vestlige kultur tok en ny retning. De levde uimotsigelige selvoppofrende liv. De reddet de svake og trøstet de rike og møtte døden med fred. Det gikk bra så lenge motbakken var der. Så snart de fikk makt var løpet kjørt.

Hvordan skal vi da leve?
Jeg skulle ønske svaret ikke var så radikalt som jeg tror det er.
Kan det hende at vi ikke en gang selv vet hvordan man lever som Jesu etterfølgere? Er det bare meninger igjen hos oss også?

I noen kirkesamfunn er det mer alvorlig ikke å ha den rette meningen om et sentralt trospunkt enn hvordan man lever med sin familie, sine venner, fiender og de nødlidende utenfor porten.

Jeg tror jeg må spare fortsettelsen til en annen gang.

Samlet til et rike

Denne bloggen samler de to andre til ett rike... Etter et par uker med eksperimentering blir det slik...