Ikke akkurat smart

Et lite gullkorn fra McLaren

“I’m just saying that it’s pathetic for some ignorant preacher to mock the Buddha and Muhammad – neither of whom he has ever seriously studied, much less understood – as if he’s smarter, wiser and better just because he believes in Jesus. He might be blessed for believing in Jesus, but that doesn’t make him smart..,.

...I think some christians use Jesus as a short-cut to being right. In the prosess they bypass becoming humble or wise...

...and unfortunately now, thanks to the miracle of television, people around the world can see and hear Christians being stupid.”

Hovedpersonen Neil Oliver i boken: A New Kind of Christian av Brian McLaren som nok vil bli tema for diverse bloggposter fremover.

Vil du høre og se McLaren og få en introduksjon til prosjektet hans via noen kule video-foredrag kan du gå hit

Hvis du vil ha noe å tenke på

ICF - International Christian Fellowship i Zürich har hatt en eksplosiv vekst de siste årene, og en stor del av veksten er mennesker som ikke har kristen bakgrunn. De er veldig radikale på mange måter og har høy standard for åndelighet. Men samtidig er det noe mange mener er veldig viktig som de faktisk mangler - og kanskje det er litt av hemmeligheten? Kanskje vi har noe å lære? En venn av meg har vært der en stund nå. Les hans utrolig fascinerende observasjon på www.thomasrake.com. Posten heter: Kan ikke helt si hva det er.

Vi som laget kaffe

I dag laget vi KAFFE.

Egentliglig ville jeg at vi skulle lage SAMNNOR: Syvendedags Adventistenes Menighetsplanter Nettverk i NORge. Jeg følte at det ville være sånn passe provoserende og oppsiktsvekkende - særlig i lys av at musikkforeningen SAMNOR (Syvendedags Adventistenes Musikkforening i NORge) har utnevnt seg selv til kirkesamfunnets talerør når det gjelder hva som er bra musikk og dessuten om en del andre temaer - blant annet menighetsplanting. Dessuten har jeg hørt at det finnes en og annen adventist som fordømmer nyere menigheter nesten utelukkende på grunn av at det av og til forekommer synkoper og slagverk, men dette er sikkert bare falske og overdrevne rykter, må vi tro.

Men i stedet laget vi altså KAFFE (Kreative Adventister Forenet For Evangelisering). Ja det høres litt Nils ut, og det kan godt hende vi finner bedre ord bak akronymet - men poenget er at vi får tittelen: KAFFE - Et stimulerende nettverk for menighetsplantere. Naturligvis vil bare Adventister til fulle forstå humoren, mediestrategien og forklaringsproblemene som følger dette navnet.

Men det blir enda bedre. Vi har en formålsparagraf som sier: "Mer mat og mindre bla, bla". Vi synes det er en meget meningsfull og dyp formålsparagraf som også fanger opp de fleste av verdiene våre - og det hjelper også at den har allusjoner til en viss hendelse på menighetsplanterkonferanse i Tyskland.

Ellers er vi ganske seriøse, og du kan lese om hensikten og målet med hele greia på http://kaffenett.blogspot.com. Poenget med denne posten er rett og slett at jeg har hatt det forferdelig morsomt i dag!

De som forandret verden

(Utdrag fra og tanker rundt "den lille disippeltalen" i Cornelius 24. september 2005)

Her er en liste over noen av bedriftene til de som forandret verden:
Disiplene tror de skal dø i stormen og Jesus klager over deres mangel på tro.
Disiplene tror ikke Jesus kan fikse mat til mange mennesker.
Disiplene tror en gang til at Jesus ikke kan fikse mat til mange mennesker.
Disiplene tror en tredje gang at Jesus har problemer med å fikse mat og Jesus blir litt frustrert.
Disiplene vil jage bort barna, og Jesus blir sint.
Disiplene krangler hele tiden om hvem som bør ha mest makt blant dem.
Disiplene klarer ikke helbrede en gutt og Jesus skjenner litt.
Jakob og Johannes får moren sin til å spørre Jesus om å gjøre dem til statsministre og Jesus må lære dem en lekse.
Disiplene vil ikke tjene hverandre og vaske føttene til hverandre.
Disiplene vil ikke tro at Jesus har stått opp igjen siden det bare er kvinnene som har sett ham.
Thomas vil ikke tro at Jesus har stått opp igjen, selv om alle de andre disiplene sier de har sett ham.
Disiplene tror selv etter oppstandelsen at Jesus er kommet for å hive ut Romerne.
Disiplene vil ikke tro at Paulus har omvendt seg.
Disiplene har vanskelig for å tro at Gud vil frelse ikke-jøder.
Paulus og Barnabas krangler så mye at de ikke lenger kan samarbeide.
Paulus vil ikke lenger jobbe sammen med Johannes Markus, men oppdager senere at han har tatt feil av ham.
Peter og Paulus har en skikkelig fight.

Her er merittlisten til han som ble lederen for de som forandret verden:
Peter mister troen på at han kan gå på vannet og Jesus er skuffet.
Peter blir kalt Satan av Jesus.
Peter undervurderer totalt hvor mye man skal tilgi den samme personen og tror han er flink når han foreslår syv ganger (NB: Riktig svar 70 x 7 = uendelig) .
Peter snakker tull på fjellet ("La oss bygge hytter til deg og til Moses og Elias").
Peter vil ikke vaske føttene til Jesus.
Peter vil ikke la Jesus vaske føttene hans.
Peter sovner når han skulle ha bedt.
Peter begynner å sloss med sverd og blir irettesatt av Jesus.
Peter fornekter at han kjenner Jesus når han blir konfrontert av en jente.
Peter har store fordommer mot romeren Cornelius.
Peter tør ikke være seg selv når folka fra Jerusalem kommer, så han vil ikke lenger spise sammen med romerne.

Noen tanker om disse listene:
Hvorfor i all verden brukte forfatterne av NT så mye blekk og geiteskinn på å katalogisere alle tabbene til sine helter?
1. Kan det være for å gi senere etterfølgere håp?
2. Kan det være for å vise at det å følge Jesus ikke er å komme frem, men å være underveis?
3. Kan det være fordi det er når vi tabber oss ut at vi har størst sjanse til å lære noe vesentlig?
4. Kan det være fordi tabber er en forutsetning for å oppleve tabbekvoten - både Guds tabbekvote og den som menneskene rundt oss gir oss? (Og at vi må regne med at den er ganske så stor?)
5. Kan det være at tabbekvoten faktisk er selve grunnlovene i Guds rike og at den formidles best gjennom historier om folk som trengte den?

Jeg bare spør... ;-D

thøe tot

Torsdager er permisjonsdagen min. Eller rettere sagt Håkondagen. Dette har vi gjort i dag:
Vi stod opp kvart over sju
Vi spiste frokost hele familien (Håkon spiste tre druer og to skjeer yoghurt og drakk litt juice)
Jeg kledde på Håkon
Jeg Pakket mat og bleier og litt juice
Vi tok T-banen (thøe tot) til sentrum
Vi kjørte heis i Oslo City i halvannen time (dæ komme heisenn)
Vi tok trikken (tien) til Rikshospitalet (Håkon sovnet nesten)
Vi tok trikken til Forskningsparken (Håkon sovnet helt)
Vi kjørte T-Bane fra Forskningsparken til Mortensrud og tilbake til Sognsvann mens Håkon sov og jeg leste.
Picknick og fuglemating på Sognsvann (Håkon spiste en hel banan og litt ost.)
Gå ut og inn av handikaputedoen på Sognsvann i en halvtime.
T-bane til Forskninsparken (thøe me tot)
Trikk til byen (Thøe masse ti)
Kjørte heis på Jernbanetorget i to timer (me eiss)
Traff Mamma Kjersti
Kjørte heis på Hennes og Mauritz i en time
Byttet bleie i en krok på H&M
Kjørte tog hjem (Thøe me heiss)
Maktkamp om sjokoalde (NEI) og om å gå ut (Kanskje senere) (Brukte Dr. Phil metoden og forlot rett og slett det rommet hvor han satt og skrek - fungerer utmerket)
Håkon spiser tinte frosne jordbær som han fant i kjøleskapet
Lekte komme å ta deg leken i et kvarter- veldig morsomt.
Kjersti kom hjem og jeg gikk på jobb.

Nådens fem figurer

Lifeshapes en gang til

Her er en påstand: Å vokse som kristen går hånd i hånd med å lære å forstå Guds nåde. Nåden handler nemlig om hvor vi fester blikket. Nåden gjør oss fri fra å tenke på oss selv hele tiden enten det gjelder styrker eller svakheter, seire eller nederlag, flause eller suksess. Og dette er så grunnleggende at før det skjer, skjer det i det hele tatt ikke så veldig mye kristen vekst. Når man derimot griper nåden og begynner å leve for noe annet enn seg selv, da kan alt mulig skje.

Det har tatt litt tid, men først nå forstår jeg hvordan Mike Breen med guddommelig intuisjon og visdom har vevd nåden inn i undervisningen sin, om undervisningen til Jesus:

Sirkelen: Muligheten i krisen - tabbekvoten i fellesskapet - Guds rike i nederlaget og i utfordringen.
Halvsirkelen: Nåden ved å hvile, å ta imot, i å være Guds barn, i å være kalt, i å bare være, og ved å få la den bære frukt.
Trekanten: Nåden i Guds nærvær, nåden i å være akseptert i et fellesskap og nåden som virker i oss når vi tjener.
Firkanten: Nødvendigheten av å gå gjennom forvilelsens avgrunn fordi det er der vi lærer at det ikke handler om oss, men om Guds nåde i oss.
Femkanten: Hvordan Guds nåde i oss konkret gir seg uttrykk

Som sagt... er du nysgjerrig står det litt mer litt lenger nede i bloggen, men boken er også verd prisen.

Lysbilder fra A New Kind of Christian

Jeg hadde et lite foredrag på weekendturen til menigheten vår, med utgangspunkt i boken: A New Kind of Christian av Brian Mclaren. Det var gøy å få prøve å sette ord på det jeg går og tenker på, og jeg tror i hvert fall to personer syntes det var like spennende som meg. Her er power-pointene jeg laget for dere som ville ha dem.... Kan ellers anbefale den nevnte bok.

Fabelen om den misunnelige mellomroms-tasten

Det var en gang et keyboard som ble brukt av den beste av alle forfattere til å skrive de vakreste av alle historier. Ingen kunne lese disse historiene uten at de gjorde uutslettelig inntrykk på dem. De håpløse fikk håp, de nedtrykte ble glade og selv de mest umulige ble lettere å ha med å gjøre. Alle tastene på keyboardet visste at de var med på noe stort… kanskje det største en tast noen gang hadde vært med på.

Men så en dag tok S, I til side for en liten alvorsprat. ”Har du lagt merke til den tjukken Æ’en?” spurte S. ”Han jobber ikke halvparten så mye som deg, men se så mye plass han får på siden. Alle legger merke til ham, mens du nesten forsvinner mellom de andre bokstavene… det er ikke rettferdig.” ”Ssss… det er ikke det som er viktig,” sa I.

Men det var ikke så lett å glemme ordene til S og noen dager senere da han følte seg litt sliten og nedfor, klaget han sin nød til nabO’en. ”Tenk om jeg hadde vært som Æ. Mye lengre pauser og enda mer oppmerksomhet og Ære… Det er ikke rettferdig…” ”Men det er jo ikke det det handler om,” sa O. ”Det handler jo om den store forfatteren og den vakre historien. Det er bare når vi er med på den at vi blir viktige. Hva ville vi vært uten den store forfatteren? Og hvis du først skal tenke på den måten så har du i hvert fall ikke noe å klage over. Du får jo lov å stå helt alene og bære hele betydningen av et ord, bare du. Det er ikke mange av oss bokstaver som får oppleve det, ” sa O’en og begynte å tenke tilbake til de gode gamle dager hvor O’er også av og til fikk lov til å stå alene når forfatteren bestemte seg for å være både dramatisk og poetisk på en gang.

I mellomtiden fortsatte S’en sitt utspekulerte spill. ”Du er den største av alle,” sa han til mellomrom-tasten, "og ingen arbeider hardere enn deg, og hva har du igjen for det? Du etterlater ingenting på arket. Ingen verdens ting. Ikke så mye som en blekkflekk. Det er ikke rettferdig. Så stor som du er, burde du hatt et stort og mektig tegn. Men nå er du mindre enn et null. Du er ingen ting! ”Og du,” sa han til shift-tasten. ”Du er den aller ynkeligste. Du eksisterer bare for at andre bokstaver skal få lov å bli store og viktige. Det er ingen som noen gang tenker på at du eksisterer en gang. Jeg skjønner ikke hvordan du holder det ut.” Den samme kvelden bestemte shift-tasten, mellomrom-tasten, kommaet, punktumet, O’en og I’en at de ville markere sin misnøye med situasjonen ved rett og slett å streike.

resultatetvarrettgslettkatastrfaltgfrfatterenvsstekkesnarmeråd. Hvordan ville folk reagere nå?
Ville de forstå noe som helst? Hva i all verden ville de tro om forfatteren? Og hva var sjansen for at gode ting ville skje i livene deres? De ville bare bli sinte og frustrerte. Og det var akkurat det som skjedde da forfatteren publiserte det neste kapitlet. Folk rystet på hodet. Mange lo hånlig. Andre gråt åpenlyst. De hadde hatt så store forventninger. Og de streikende tastene feiret hevnen over de andre med å spille scrabble. Men den eneste som syntes det var litt morsomt var I’en og han befant seg snart alene igjen på festen.

S hadde sin egen lille fest sammen med naboen A. De hadde også invitert T og N. Det bokstavene ikke visste var at forfatteren hadde mange keyboard og mange historier. De kunne ikke skade Ham... ikke i lengden. Det eneste de hadde oppnådd i sin iver etter rettferdighet, var å gjøre seg selv ubrukelige. Og selv om Han fremdeles trykket litt på dem av og til, for å se om de hadde kommet på bedre tanker, så var det ingen som leste historien deres lenger. hvrfrallverdenskulledesløsebrttdenpåslkt.

Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. (Matt 21,43)

(Idé etter å ha hørt at Christian Schwarz skal ha brukt keyboardet som illustrasjon på nådegavene)

Hvis du skulle lese bare én artikkel

Hvis du bare får tid til å lese en artikkel denne uken, så er denne verd et forsøk. Den er skrekkelig lang og forferdelig spennende. Den handler om kristent lederskap i en postmoderne tid. Full av gullkorn og utfordringer. http://christianity.ca/church/leadership/2005/05.000.html

Emerging emergent resources

Bare i tilfelle du mot alle odds ikke skulle være klar over det.... her er det veldig mye bra: http://www.emergent-uk.org/ukresources.htm

Bedragerisk enkle - Farlig dype!

Enhver Jesusbeundrers drøm



Det begynner å bli en del år siden jeg første gang hørte om LifeShapes, da forklart på en serviett under en lunch. Jeg ble øyeblikkelig fascinert, men det har tatt meg flere år å forstå at disse enkle livsprinsippene går så dypt som de gjør. Det er ingenting lettvint over dette - de går til det innerste og det dypeste av livet med Gud. De kan læres på et kvarter, men det vil ta et liv å lære å leve dem. Det er simpelthen genialt: Åtte enkle figurer hjelper oss å huske og leve det viktigste fra Jesus' og Paulus' undervisning. Dette er drømmen for enhver disippel eller leder: Åtte enkle symboler som blir som et språk. Det tar litt tid å lære å snakke det flytende, men belønningen er en ny og varig dybde i forholdet til Gud. Belønningen er en ny måte å "snakke" med virkeligheten på. Vil du ha en smakebit har jeg laget bokmerker til hvert av punktene som oppsummerer det viktigste. Du kan ta en titt på det første her. (Jeg pleier å skrive dem ut tosidig og laminere dem). Hvis du selv kjenner og bruker LifeShapes er jeg veldig interessert i å høre hva du mener om det og hvordan du/dere bruker det. Epost er giesebrecht30@hotmail.com.

Den dagen Jesus ble smart

Dette er en artikkel jeg skrev for Tidens Tale som har vakt en viss oppmerksomhet... men som egentlig bare oppsummerer litt av det jeg har lært av Dallas Willard. Den begynner slik:

Den dagen Jesus ble smart

Jesus var sikkert en kløpper i sin samtid. Bare så synd at han ikke hadde noe å si som angikk mine utfordringer…

Tekst: Harald Giesebrecht

Jeg skulle på TV og jeg var veldig spent. De hadde ringt fra selveste NRK og bedt meg komme i studio. De mente perspektivene mine ville være verdifulle. Jeg var blitt oppdaget! Det er klart man blir smigret av slikt. Selvfølgelig går man.

Temaet var helvete og det viste seg at man måtte være ganske frampå for å slippe til. Jeg fikk dermed med meg det meste av debatten før det ble min tur, og det hadde slått meg at samtalen hadde fått en underlig slagside. For enhver tilhører måtte det høres ut som om hele poenget med kristendommen er å unngå å havne i helvete – uavhengig av hvilket syn man har på hva det er for noe. Da jeg påpekte dette virket programlederen som het Styrk, oppriktig nysgjerrig. ”Hvorfor skulle jeg ellers bli kristen?” spurte han overrasket. Etter programmet kom en annen ung kristen bort til meg og sa akkurat det samme. ”Hvis det ikke var for evig pine skulle han blåst en lang mars i hele kristendommen og syndet i vei.” Og dette var en kristen leder.

Last ned artikkelen her.