Alt er historie.... Akkurat nå møtes historien min og historien din et kort lite øyeblikk. Og kanskje er de en del av en større historie som en dag skal fortelles...
27. feb. 2009
18. feb. 2009
Kristne mot Kristus
Sir Attenborough kom nylig med avsløringen om at han har mottatt en rekke e-poster med hatefullt innhold, fra folk som mener han burde gi Gud kreditt for skaperverket i sine programmer.
Problemet henger nok sammen med et feilslått fokus i en kristendomsforståelse hvor alt handler om å slippe unna fortapelse en gang i fremtiden, i stedet for gleden ved å komme inn i Guds drøm for skaperverket jo før jo heller! Vi har fått en hel generasjon kristne som tilsynelatende ikke liker Jesus og læren hans, men som bare bruker ham for å slippe unna en atpåtil ubibelsk forståelse av fortapelsen.
Forstår du engelsk vil jeg anbefale podcastene til Todd Hunter (toddcastene) som du finner litt nede til høyre på siden til http://www.3isenough.org/. De forklarer glimrende hvor det var vi gikk feil!
14. feb. 2009
10. feb. 2009
Frafallet verken Luther eller adventistene har refset
Jeg leser for tiden en bok jeg fikk på en konferanse i januar. Den argumenterer for at kristendommen også trenger desperat å oppleve Jesus og hans Ånd i uformelle sammenkomster, uten ritualer, stillesitting og hysjing, men hvor man gir hverandre nærhet og åndelig fellesskap og hjelper hverandre å leve evangeliet der man er. Her er bare noen få klipp fra boka. Wolfgang kan kunsten å spissformulere seg, noe som gjør boka desto mer lettlest.
Jeg vet dette innlegget blir altfor langt for en blogg, men her er noen utdrag likevel.
"For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønstre, tok den historisk ortodokse kirken etter Konstantin på 300 tallet i bruk et religiøst system som i stor grad var gammeltestamentlig, komplett med prester, alter, et kristent tempel (katedralen), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagogegudstjenesten.
Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av "kirken" være forbausende urørte. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kvekerne tørr-renset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karimatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen. Det er tid for å gjøre nettopp det.
(Wolfgang Simson: Hjem som forandrer verden, Prokla Media, 2005, side 9-10)
"På nytestamentets tid var der ikke noe "Gudshus". Med livet som innsats minnet Stefanus utvetydig tilhørerne om at: "Gud bor ikke i templer som er skapt av menneskehender". Menigheten er Guds folk. Derfor var og er kirken hjemmehørende der fok hører til - i vanlige hus. Og der deler Guds folk sine liv i Den Hellige Ånds kraft. De har "spisekomster" (meatings) - det vil si de spiser når de kommer sammen. De nøler ofte ikke med å selge privat eiendom for å dele åndelige så vel som dennesidige velsignelser. De underviser hverandre i ekte hverdagssituasjoner hvordan det er å adlyde Guds ord, gjennom dialog, og ikke som skolelæreren. De ber og profeterer sammen, de døper, de taper ansikt og ego ved å bekjenne syndene for hverandre. De gjenvinner en ny felles identitet ved å erfare kjærlighet aksept og tilgivelse". (Samme, side 10-11.(
Frafallet
"I Det nye testamente kan vi lese om jevnlige møter i husene ... og møter på tempelplassen eller under åpen himmel, i stort antall. Av disse to var cellen, som er menigheten i hjemmene det naturlige tilholdsstedet. Cellen var det normale og vanligste formen for sammenkomst blant kristne. Kirkehistorikere forteller at gjennom de tre første hundreårene etter Kristus forble husmenigheten den normale og naturlige måten for kristne å dele sitt nye liv på. Den radikale endringen i struktur skjedde etter keiers Konstantin i det fjerde århundre. Forsamlingskirken ble innført, menigheten ble tilskuere, husmenigheten ble sett på som noe suspekt og ble til slutt forbudt. ... Dette ... resultert i at kirken mistet de to strukturene som var mest kraftfulle. Forsamlingen ble i bunn og grunn en forvokst husmenighet og en krympet festsamling. Den gikk derfor glipp av de viktigste aspektene ved både cellen og festsamlingen. Cellen brakte med seg familiedynamikken ... Festsamlingen var derimot ladet med en storslått og helt ut offentlig atmosfære, hvor de små husmenighetene knyttet seg til den store helheten og med hverandre, hørte apostolisk undervisning og fikk ta del i profetiske visjoner. ...
Dette betydde også at det organiske og naturlige fellesskapet måtte tilpasses en ny beholder. Denne nye beholderen var det nye kirkebygget. Fellesskapet måtte derfor vannes ut for å fylle ut den nye og større strukturen. Til slutt var fellesskapet uttynnet til en nær sagt homøopatiske dose slik at det etter hvert mistet innvirkningen på de kristne selv, så vel som på samfunnet rundt dem. "Fellesskapet uten fellesskap" var skapt." (Samme, side 42-45 (utdrag))
Boka er på tilbud her: http://www.proklamedia.no/product_info.php?products_id=268
4. feb. 2009
Jeg vil ikke være kristen
De siste ukene har 200 busser i London kjørt omkring med ateistiske slagord som: ”There probably is no God, so stop worrying and enjoy life.” (”Sannsynligvis finnes ikke Gud, så slutt å bekymre deg og nyt livet”). Da jeg først hørte slagordet tenkte jeg at det var et underlig slagord... At dette like gjerne kunne være en ironisk kampanje for Gud. (For hvorfor skulle tanken på at fremtiden bare er opp til oss mennesker virke beroligende?)
Men så hørte jeg altså om bakgrunnen på BBC. For en stund siden kjørte masse Londonbusser rundt med kristen propaganda, der publikum ble oppfordret til å gå på nettet for å lære mer. En ung skribent fulgte oppfordringen, og ble møtt med påstander som at alle som ikke trodde ville bli torturert i helvete i alle evighet. Dette gjorde henne så opprørt at hun i sin faste spalte (jeg husker verken navn eller trykksak) oppfordret leserne til å donere 5 pund (ca. 55 kroner) til en motkampanje. Noen måneder senere var det altså kommet inn nok penger til å tapetsere 200 London busser med de gode nyhetene om at Gud antakeligvis ikke finnes, så vi kan slutte å la den ekle tanken ødelegge lykken for oss.
Det må ha vært massivt mange mennesker i Storbritania som følte at Gud er dårlige nyheter. Det koster litt å sponse heldekkende reklame på 200 londonbusser. Hva i all verden er det vi kristne kommuniserer med ord og handlinger?
Men når jeg tenker meg om har jeg faktisk møtt kristne som utrolig nok mener det samme. ”Hvis det ikke var for helvete, skulle jeg blåst en lang mars i alt og bare synda og synda.” Med andre ord: ”Jeg liker verken Gud eller Jesus, men de er et nødvendig onde for unnfly helvete.”
Jeg er så heldig at jeg liker Jesus. Jeg beundrer ham. Jeg tror på det han sa. Jeg tror det er veien, sannheten og livet. Jeg tror det han står for er det alle mennesker innerst inne lengter etter. Jeg ville fulgt ham selv om det ikke var noen evighet, fordi hans livsstrategi virker her og nå! Og jeg øver meg klossete på å følge hans eksempel i dagliglivet.
Hvorfor tror så mange kristne at de hjelper mennesker nærmere Gud ved å prøve å skape selvsentrerte følelser som frykt og skam? Hvorfor tviholder de på Dantes Inferno, når det ikke er noen gode Bibelske grunner til å gjøre det? Vi trenger nok en ny reformasjon - og en påfølgende rehabilitering av ordet "kristen".
GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder seg selv! En fyr som kaller seg "Gretten Gammel Gubbe (51)" har de siste dagene vakt en...
-
Harald blogger fra Newbold Steve Currow har avløst Daniel Duda. Nå skal vi bedrive teoloi... Hvis vi skulle utvikle en teologi om menigheten...
-
To hendelser har ført til medieoppslag om Adventister og påfølende debatt: (1) Karin Falch Belsheims foredrag på Prosess TimeOut som ble sna...
-
(This, in a few words, is a popularized summary of what I have been working on for a while.) Let’s imagine that you have a friend who i...