GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder MGP-finalistene 2023
Skrellex: Not
again!
Det kan virke som Skrellex & co kanaliserte alle ressursene i
hår, sminke og paljetter, og først i seneste laget kom på at sangen også måtte
ha en tekst. Høyverdig lyrikk er
det i hvert fall ikke. «Meet me out on the dance floor / The place where our
wildest dreams come true / Don’t you dare walk out the club door / It’s getting
cold outside”. Ja … nei … da så… er det Yr eller Storm du sjekket, for Yr sier
faktisk …. Hva sier du? «keep your labels for your clothes». Ok. Hvis det er
viktig for deg …. Men du … bare en ting hvis du har tid. Hvis dansegulvet her
på klubben er stedet våre villeste drømmen blir virkelighet, hvor er det du egentlig
ser for deg at vi kan «love again tonight.» Sånn uten å bli arrestert mener jeg?
Hadde de enda overlatt tekst-biten til Chat GPT. Det beste med
sangen er at den ikke faller for fristelsen til å ta refrenget enda to ganger.
Dermed blir den ikke FOR irriterende. Det blir Terningkast 2 og hele 2
mgp-jury-poeng fra meg. Ett for stemmen og ett for melodien.
Les teksten her
Alessandra: Queen
of Cringe
At Alessandra får til plystrenoten (om enn med autotune) er
dødskult. Hun er veldig sjarmerende og synger godt selv om stemmebruken kanskje
er mer «klassisk» enn sangen legger opp til. Men teksten??? Etter at hun har løpt fortere en vinden er det
heldigvis ingenting i verden som kan hindre spredningen av vingene hennes. Takk og lov for det. Men hva er poenget med å
kaste nøklene ut av buret, ETTER at hun har brutt seg ut? Og hvorfor måtte hun
bryte seg ut om hun hadde nøklene? Og blir hun virkelig krigeren av både Nord
og sørlige hav? Så mange spørsmål! Som en ny karakter i Kaptein Sabeltann hadde
hun sikkert gjort dundrende suksess med dette (mye kan reddes i en evt oversettelse),
men som Eurovision sang som skal representere Norge? Terningkast 3 og
3 jury-poeng fordi Kaptein Sabeltann er litt kul.
Les teksten her
Eline Thorp – Not meant for me!
Eline Thorp gjør en glimrende jobb og et sterkt comeback, men teksten
om å skrive sang om hvor hung up hun er på en ex hun fremdeles ikke vil ha,
blir aldri veldig gripende. Og ved nærmere ettersyn bare rar. Man kaster vel
strengt tatt bare klærne ut av vinduet når typen står nedenfor og griner. Random
kleskasting fra vinduer blir ellers bare sært. An illogicality? «I wrote you
this song, I know, so much for so long». Synger hun, i suveren forakt for alle grammatiske
og semantiske kategorier. «But by now / You
should've figured out / I'm also hot and cold / So my mind can't let go.» Nei vi skjønner jo det… når du i tillegg er
varm og kald, mener jeg.
Personlig synes jeg også det musikalske uttrykket i refrenget ble et for stort
brudd med det melodiske verset. Og når tittelen i tillegg inneholder et
subliminalt budskap om at den ikke vil vinne, er nok denne Eurovision-billetten
«Not meant to be». Sangen får terningkast
4 og redder 4 jury-poeng på back-story, fremførelse og melodien på
versene.
Les teksten her
Jone – Ikke inni meg
Dette er en nokså kynisk konstruert partylåt med ukomplisert
melodi og en gjenkjennelig historie. Både tekst og melodi setter seg
umiddelbart på hjernen. Jone skal ha poeng for å synge på norsk og for å mikse klanger
og elementer fra folkemusikken inn i disco-sjangeren. Veldig avansert er det jo
verken lyrikken eller musikken, så det er nesten frustrerende at denne låten
ikke irriterer meg mer. Datteren elsker den, og vi synger med begge to uten at
humøret reduseres nevneverdig. I dette heatet er det også mye å hente, rett og
slett på at teksten IKKE er full av idiotiske elementer, dårlig kamuflert som
engelsk.
Showet har også potensiale til å imponere, dersom man endrer alt. Man kunne for
eksempel skru på lyset og skru av motlyset slik at man faktisk så de kule
danserne (sml den offisielle musikkvideoen). Og hvilken dust var det som tenkte
at det var en god ide å forvandle den vakre forsiktige ekko-dama fra
musikkvideoen til en manisk enerverende Jeg-kan-en-sang-som-går-deg-på-nervene-type?
Jeg mistenker at produksjonen til Jone har blitt infiltrert av en sabotør fra
team Skrellex. Det hadde vært bedre å bare spille musikkvideoen i bakgrunnen.
Den funker.
Frasen «Samme hvor jeg går min vei» er grunnleggende unorsk med sine to
stedsadverbialer, og jeg slites mellom å la meg irritere, eller godta den som
en kunstnerisk nyskapning. Som gretten gammel gubbe (51) heller jeg
selvfølgelig mot det første. Dette er IKKE sandkornet som fører til en ny
språkperle. Jone får terningkast 4 og (mot ville protester fra min datter som
gir 12 poeng) kun min 5-poeng’er som tilfeldigvis var ledig.
Musikkvideoen: Versus fremførelsen i MGP:
Ulrikke Brandstorp – Ærlig talt!
Jeg er redd Ulrikke ikke kommer så godt ut denne sangen. Som
person, mener jeg. De korte skjøre versene handler om hvor fælt partneren har hatt
det alle disse årene. «Hell,» faktisk.
Og enda smerten stod skrevet i øynene hans (i min lesning er det en
«han»), har ikke hun sett noe som helst. Overgangen antyder en reell selvmordsfare. («So, you say the word when
the weight of the world is getting heavy to hold). Fyren er rett og
slett langt langt nede og i en ganske sårbar tilstand. Men er det noe hjelp å
hente hos «Ulrikke»? Neida. Sangen eksploderer i stedet ganske så klargjørende
med “honestly JÆÆÆÆÆI”. For tenk så fælt HUN har fått det, nå som han faktisk
HAR satt ord på desperasjonen sin. Da er det på sin plass med både guilt
tripping (Honestly …… You
said…. I thought it meant) og emosjonell utpressing (if there’s nothing left of
you and me, there’s nothing left of me). Om ikke dette er nok til å
tippe han over kanten, så skjønner vi i det minste hvorfor det har vært
uaktuelt for ham å belaste henne med følelsene sine alle disse årene. Tenker
han angrer som en hund, nå. Honestly!
Det er kult at Ulrikke kanskje kan innkassere et halvt
språk-poeng ved å blande inn litt norsk. Det funker godt, og forsterker faktisk
teksten. Hun får også poeng for å være så intenst til stede i fremførelsen.
Melodien er ikke dårlig, selv om jeg irriterer meg over hvor umusikalsk
selvmords-broen blir når så mange stavelser skal få plass. Når vi kommer til
refrenget nest siste gang, er jeg allerede lei hele klage-sangen og tenker både
«stakkars mann» og «stakkars oss.» Dessuten blir stemmen litt vel anstrengt på
den høyeste «Til evig tid» - selv i versjonen som ligger på Spotify. Jeg unner
Ulrikke så veldig å reise til Eurovision-finalen, men da må det bli med en
annen sang. Terningkast 4 og 6 mgp-poeng
(inkludert kjolepoeng, panneluggpoeng og sympati-poeng.)
Atle Pettersen: Gardermoen år 2043
Atle Pettersen er veldig glad i datteren, Demi (1 år). Han har
sverget at han skal være der for henne i oppveksten, i motsetning til hva han
opplevde med sin far. I denne sangen har han allerede begynt å grue seg til
Demi flytter ut om en tue års tid. Men den er kanskje litt vel melodramatisk? I
min velmøblerte fantasi befinner vi oss på Gardermoen i år 2043. Demi skal til
Liverpool for å gå på artistskole.
Atle: “I fall apart as I'm watching you go!”
Demi: Men pappa da. Ikke gråt. Og jeg kommer jo hjem igjen til jul.
Og så kommer jo du og mamma på besøk i
oktober.
Atle: I can't be there when you need me the most.
Demi: Slapp av.
Det kommer til å gå helt fint. Vi har holofon. Og skulle jeg få hjertet
mitt knust, kan du jo saktens hive deg på neste fly.
Atle: So keep me, safe in your heart when I'm gone!
Demi: Hva mener du med “gone”? Pappa? Er du syk? Hva var det egentlig
du skulle hos fastlegen på tirsdag? PAPPA?!?
Atle: Baby, it's alright, - det var dessuten bare tannlegen. Jeg skal ingen steder. If you'll be fine, then I'll be
fine too.
Demi:
Whew…
Ses da pappen! (god klem)
Atle: (roper idet hun forsvinner inn i køen ved sikkerhetskontrollen:) I
hope you know you'll always be my greatest masterpiece!
Demi: (himler med øynene, vinker søtt og sender et slengkyss).
“You're my
calm through the storm” synger han også. En datter skal vel strengt tatt
ikke ha den rollen overfor sin far. I hvert fall ikke mens hun er liten. Men
med de nervene Atle avslører i denne sangen, skjønner vi jo at rollene lett kan
komme til å bli byttet innimellom. Melodien er vakker, og Alte synger gripende
godt og med enorm innlevelse. Terningkast fem. Men siden alle de andre poengene
alt er opptatt, blir det bare 7 «jury-poeng».
Swing it: My
permission
Swing-it leverer en artig krysning mellom kletzmer og gladjazz og
har også årets desidert mest gjennomførte MGP show. Det er umulig å ikke smile
og bli glad av den forrykende energien i både musikken og showet. Her går både
kontrabassen, trompeten og saksofonen inn for å gi «Epic sax guy» fra Moldova 2010
seriøs konkurranse (som om det var mulig). Og resten av gjengen er ikke langt
bak i intensitet og innsats. Kletzmer
vinner aldri i Eurovision. Men om noen skulle klart å sjarmere hjerter i Europa
med slik musikk, måtte det vært denne gjengen. Terningkast 6 og 8 velfortjente
mgp-poeng for låten, showet og gleden og for at det ikke er mer enn én
skikkelig teit setning i den engelske teksten («Og, baby, vi kan snu mot
himmel»).
Umami Tsunami: Ironimoro
Fløtepusene fra Umami Tsunami slippes med kampropet til amerikanske
paratroopers inn i «den store tøffe hip-hop og rap-verdenen» - befolket av
Badasses i Cadillacs som snakker fort og beveger seg aggressivt. Det skjer med
en god dose selvinnsikt, intelligent humor og K-poppens tradisjon for sjanger-lek.
Det er selvfølgelig risikabelt å satse på humor. Mange vil aldri oppdage den,
selv om hovedpersonene underveis selv flirer åpenlyst av det de holder på med.
Gutta har i utgangspunktet alt mot seg: Et konstruert boy-band der
de «søteste gutta i klassen» kastes inn i en sjanger der nivået er høyt og fallhøyden
er stor. Men Geronimo blir aldri pinlig. Kvaliteten på låta, dyktige dansere,
og den lekne selvironien mer enn redder dem. Det ironiske høydepunktet er der fløtepus
nr 1 står så uskyldshvit som det går an og synger «I'm a braggart badass who
raps fast instead of speaking». Eminem grep også til selvironien i sin debut i
en sjanger der ingen gav ham en sjanse. Den gang var det blodig alvor – en hårfin
balanse som bare måtte sitte og som etablerte ham som det musikalsk geniet han
er. Det kreves ikke like høy EQ for å ha det gøy i MGP og Umami Tsunami vet det.
Med et humoristisk nikk til alle hvite rapperes gudfar (og med et stort flir
etterpå) lager de nærmest parodi på ironien – som når du tenker etter faktisk også
er rimelig genialt.
Hip-hop vinner aldri i Eurovision. Og humor er en vanskelig øvelse. Men denne
gjengen hadde det vært gøy å sende til England likevel. Låten er skikkelig fengende,
artistene koser seg, og danserne som følger med på lasset er det ikke noe ironisk
over. Det er rett og slett trivelig både å se og høre på dette. Ungdomspoeng
hadde gjengen sikkert også fått. Et litt ryddigere show så hadde dette blitt perfekt. Terningkast fem og 10 mgp poeng i gretten
protest mot alle som ikke skjønner at dette er litt stas.
Se fremføringen fra delfinalen her: https://www.youtube.com/watch?v=EiYP95rmmlU
Elsie Bay: I Love
you
Dette er sangen jeg tror har best sjanse i årets Eurovision-finale.
Åttendeplass, minst! Fortellingen i teksten griper allerede ved første
gjennomhøring. Den er velsignet fri for språklige irritasjonsmomenter (vi må
huske at juryen kan komme til å ha medlemmer som faktisk kan lese engelsk) og det
blir aldri behov for rare umusikalske overganger for å plass til masse
ekstrastavelser. Det hele er kledd i en avansert og vakker melodi med spennende
sprang og moduleringer, men som likevel er lett å følge og huske. Den sneier også
innom noen østeurope’ishe moll-intervaller som kan bli utslagsgivende. De som kan provosere den gjengen til å gi
poeng til noen andre enn hverandre, gjør det som oftest godt. Elsa synger vakkert
og følsomt samtidig som stemmen og uttrykket hennes tilfører nostalgien en tidsriktig
edge som gjør det hele ganske kult.
Showet er nydelig, men litt mørkt. Jeg skjønner at «all those
years ago» skaper en alders-utfordring for stylisten, men å kle opp Elsie som
en sørgende enkemø synes jeg blir for drastisk i forhold til håpet bak spørsmålene
hun stiller i sangen. Showet har i dessuten uutnyttede muligheter for å
innkassere både spille-piano-selv-poeng, fiolinistpoeng, og kanskje til og med barfot-
og blomster-i-håret-poeng, om man er villig til å lysne litt på uttrykket og flytte
fokuset fra marerittet og mer over på drømmen. Litt ustø var hun i avslutningen
i delfinalen, men det får vi håpe det blir styr på før det blir virkelig
alvor. Terningkast 6 – og 12
mgp-poeng for å ha beveget en gretten gammel gubbe (51).