25. nov. 2017

Hvorfor måtte Jesus dø? (del 2)

En hel gruppe fjellfolk var ute på tur. De hadde ikke med seg utstyret de varbedt om å ha med. I tillegg hadde de drukket litt for mye. Og nå var de på vei rett ut i en fjellside der faren for snøskred var overhengende. Fjellføreren prøvde fortvilet å stoppe dem. Han advarte, forklarte, fortalte dramatiske historier. Han truet dem. Skrek at det var bedre å rive av seg et ben enn å løpe rett inn i ulykken på denne måten.

Men de ville ikke høre. Ville ikke snu. Trasket trassig og skrålende videre mot den sikre død. Fjellføreren gjorde det eneste han kunne… han løp i forveien ut i fjellsiden, utløste skredet, og ble selv tatt av snømassene og forsvant.  Han som ikke visste av slik dårskap, ble dåren. Skylden som de alle hadde, rammet ham. Han bar deres tåpelighet på sin egen kropp ut i skredet. For syndens skyld tok han syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i deres natur. Han bar fjellets vrede. Han gikk i døden for deres synder. Den ene i stedet for de mange.
Med sitt offer skapte han en ny virkelighet der i fjellsiden. Gruppen ble satt fri fra konsekvensene av sin dårskap. De ble reddet fra døden. De vendte om. De vendte hjem. De fikk leve.

Da fjellføreren tre dager senere mirakuløst kom ruslende inn på hotellet der reisefølget hadde samlet seg, med tydelige merker og sår etter å ha blitt rundjult av fjellet, sverget hele reisefølget at de fra nå av ville adlyde ham i alt. Han var den ubestridte kongen av fjellfolket i kraft av sin selvoppofrende kjærlighet og sin visdom.


Men 1000 år senere oppstod fortellingen om at Gud hadde tenkt å sende hele gruppen til helvete, men at fjellføreren hadde inngått en kontrakt med Gud om å la seg kvele av snø som en betaling i deres sted.

La oss fortelle denne historien en gang til:

De fleste som spør om hvorfor Jesus måtte dø, vil ha et svar løsrevet fra historien om Israel. Men det er ikke en bibelsk løsning. Det var ved å dø, Jesus ble jødenes konge og dermed verdens frelser. Ved hans død og oppstandelse ble syndens makt brutt og Guds rike født!

Menneskeheten var på gale veier. Urettferdighet og hat rådet grunnen mange steder. Noen få levde i rikdom og overflod – flertallet i nød og fattigdom (for å nevne noe). Men Gud skaperen hadde  overfor Abraham  sverget ved sin egen død, å fikse problemene. Og nå ville han ha Abrahams familie til å hjelpe seg slik at alle slekter på jorden skulle bli velsignet.

En del hundre år fridde Gud Abrahams familie ut av slaveriet i Egypt. Han beseiret maktene som holdt dem fanget og reddet dem fra undergangen, gjennom havet og ut i frihet. Igjen ville han ha deres hjelp til å reparere verden og til å lede den tilbake til et frelsende forhold til skaperen. De skulle være et «kongerike av prester» (2 Mos 19,6) eller som Jesasja senere sa det: «Et lys for folkene» (Jes 51,4). Igjen ble avtalen beseglet med blod.

Men familien feilet spektakulært. Som alle de andre folkene byttet de ut tilbedelse av skaperen med tilbedelse av krefter i selve skaperverket. De endte opp i samme kaos av urettferdighet og vold som alle rundt dem. Ondskapen de skulle ha overvunnet ble deres herrer. De ble slaver under fiendtlige makter, først i fremmed land og etterpå tilbake i eget land. Fiendtskapet og hatet rådde i både landet og i hjertene. Århundrene gikk. Gud hadde ikke vendt tilbake til landet og tempelet slik profetene hadde lovet. Profetene hadde lovet en ny pakt og en ny virkelighet hvor de ville bli befridd fra konsekvensene av sitt svik: Tilgivelse for syndene.  Men de ventet fremdeles. De ventet på et nytt exodus. En ny utfrielse.

Så kom Jesus og hevdet at han visste veien… Faktisk insisterte han å gå hele veien - om igjen. Han startet livet med å reise til Egypt. Som folket hadde gått gjennom Rødehavet gikk Jesus så gjennom Jordans vann i dåpen. Som folket hadde tilbragt 40 år i ørkenen og blitt testet, ble Jesus testet i ørkenen i 40 dager. Som Israel bestod av 12 stammer hadde Jesus 12 disipler. Som Israel hadde mottatt sine instruksjoner på Sinaifjellet, mottok disiplene sin grunnlov på fjellet i Bergprekenen. Israel var blitt kalt Guds sønn. Jesus også. Han tok opp i seg hele Israels kall og historie. Han var den salvede. Messias. Lederen. Ja, han var faktisk Gud selv. Han kom for å lede folket inn i det oppdraget de hadde forsømt i millennier. Han visste hvordan, sa han. «Guds rike kommer ikke på den måten dere tror. Det kommer gjennom de fattige i ånden, de som lengter etter rettferdighet, de som skaper fred, de som er barmhjertige, de som vender det annet kinn til, de som elsker sine fiender og ber for dem. Guds rike kommer ikke ved å vinne kriger men ved å vinne hjerter. Guds rike kommer når vi elsker far og blir som ham... gjennom de som tar sitt kors opp og følger meg.»

"Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. 43 Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, 44 og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell. 45 For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange" (Mark 10,42-45).

Men de som hørte ham forstod ikke. De lo av ham, spottet ham og konspirerte mot ham. De insisterte på å fortsette på det gamle sporet rett inn i konfrontasjon og opprør, krig og fiendehat. Romerne skulle drepes. Jesus advare, tryglet, truet, gråt.


«Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den  og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter.  De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg» (Luk 19,41-44).

«Det er bedre å rive av seg høyre hånden, enn å fortsette på den veien dere er på nå.»

Ingenting hjalp. Ingen forstod. Ingen hørte etter. Så Jesus gjorde det han måtte og som de hellige skriftene hadde hintet om. Som deres leder og representant gikk han alene i forveien for å konfrontere «verdens herskere i dette mørket».  Han provoserte fram skredet av lidelse og død som ventet hele nasjonen om de fortsatte på den veien de hadde startet. Han led torturen og henrettelsesdommen som ventet enhver som gjorde voldelig opprør mot Roma. Han tok på seg den  fornedrelse og død som krigens og hatets vei så ofte uvergerlig utløser. Og han gjorde det som Jødenes annerledes konge.

 «Han som selv ikke visste av opprør har han gjort til en opprører for oss….» (2 Kor 5,21 omskrevet) «Jesus døde for våre synder, etter skriftene» (1 Kor 15,3)

Med sin død og oppstandelse skapte han en ny situasjon og en ny vei ut av uføret. Israels svik hadde i Jesus, «Jødenes konge» – møtt sin dom og konsekvens. Synden var sonet, straffen båret.  Gud som hadde sverget ved sitt liv at han skulle bære konsekvensene av Israels svik, hadde nå i Jesus gjort nettopp det. Og derfor var en ny start mulig.

Og da Jesus tre dager senere kom tilbake fra døden skjønte mange at han virkelig var Messias. Satan, synd og død var overlistet og beseiret av Jesus og hans kjærlige selvoppofrelse. Kjærlighetens kraft var mer potent enn hatet og døden. Prosjekt «reparere verden» var tilbake på skinner med den nye kongen. Dette var deres mulighet, deres nye exodus. Den nye pakt i hans blod. Den etterlengtede tilgivelsen for syndene. Generelt amnesti for alle som ville være med i dette nye ikke-voldelige annerledesriket som kjempet for rettferdighet med metoder ingen militær makt kunne forsvare seg mot. Nå skulle verden reddes. Et reelt alternativ til hvordan ting hadde vært var blitt skapt i Jesus:

«Om dere tåler straff når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men har dere gjort det som er rett, og så holder ut når dere må lide, da er det godt i Guds øyne.  Det var jo dette dere ble kalt til; for Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor.  Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn.  Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.  Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten. Ved hans sår har dere fått legedom.  Dere var som bortkomne sauer, men har nå vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler (1 Pet 2,20-25).

«Du skal åpne deres øyne, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud, for at de skal få tilgivelse for syndene og arverett sammen med dem som er blitt helliget ved å tro på meg» (Apg 26,18).

Eller som i sitatet som av noen blir tilskrevet Napoleon og som uansett sier det bra:

"Alexander, Caesar,  Karl den store og jeg selv har grunnlagt store imperier. Men hva var disse resultatene av vår genialitet avhengig av? Makt. Jesus alene grunnla sitt imperium på kjærlighet, og til denne dag er millioner villige til å dø for ham."


PS: Denne versjonen er mer enn inspirert av N. T. Wright's bok: The day the revolution began. Artikkelen er under utvikling og vil sannsynligvis bli redigert og oppdater flere ganger.


24. nov. 2017

Hvorfor måtte Jesus dø? (del 1)


Hvis Gud suverent kan tilgi akkurat hvem han vil og gjerne gjør det utfra sin raushet og kjærlighet. Hvorfor måtte da Jesus dø?

Opp gjennom historien har kristne faktisk gitt ulike svar på dette spørsmålet. Her er noen av de beste. Legg merke til hvordan de henger sammen og bygger på hverandre. Å forstå dette krever at vi går inn i tankeverdenen til Det nye testamente:

1. For å beseire ondskapen.  Dette er et av de første svarene de kristne gav. Satans makt ligger i løgnene om Gud. Men da Jesus, Guds sønn døde på korset i stedet for å mobilisere de 72 000 englene han hadde til sin disposisjon (Matt 26,53), viste han at Gud ikke hersker ved vold og makt men med selvutgivende kjærlighet som trumfer alle maktmidler. «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset» (Kol 2,15 se også 1 Joh 3:8; Joh 16,11; Joh 12,31; Joh 14,30; Apg 10,38-40).

2. For å beseire døden. Dødsrikets porter måtte sprenges fra innsiden. Jesus måtte dø for å beseire døden og frykten for døden. Uten død, ingen oppstandelse. Jesus viste at det var en vei gjennom døden til et liv på den andre siden. «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv» (Hebr 2,14-15; 2 Tim 1,10; 1 Kor 15:56).

3. For å kjøpe oss fri. Siden Jesu død beseiret Satan og fridde oss fra dødsangsten, satte den oss fri fra alt som bandt oss til døden. Til en kultur som var kjent med at slaver kunne fri-kjøpes ble dette et bilde på hva Jesu død hadde utrettet. Frikjøpingen hadde kostet Jesus livet. «Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den. For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.» (Åp 5,9 se også Mark 10,45 og 1 Tim 2,6; Tit 2:14; Gal 1,4; 3,13; Rom 6,6-23; 7,24; 8,21; Joh 8:36.)

4. For å vise oss Guds kjærlighet. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere» (Rom 5:8). «Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg» (Gal 2:20. Se også Rom 8:32; 1 Joh 4,9-10; Joh 3,16; Ef 5,2.25)

5. For å bære verdens synd og elendighet. Som verdens skaper tar Gud ansvaret for synden og elendigheten vi har havnet i og går selv inn i vår verden for å bære den på sin egen kropp og dele vår skjebne og syndens konsekvens. Gud prøver ikke å fikse verden fra utsiden av lidelsen som en general som sitter langt bak frontlinjen. Han går inn i den, bærer den, soner for den for å forvandle verden innefra - fra det dypeste mørke. På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet (1 Pet 2:24 se også Hebr 4:14 Joh 1,29; 1 Joh 3,5; 2 Kor 5;21).

6. For å forsone oss med seg selv. Gud ville vinne oss tilbake til seg slik faren i fortellingen om den fortapte sønn (Luk 15) lengtet etter å få sønnen hjem. Det var ved sitt offer på korset han viste at Guds holdning til oss er betingelsesløs selvutgivende kjærlighet og tilgivelse. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,19 Se også 1 Joh 2:2; Kol 1,22; Ef 2;16; Rom 5,10).


Det kommer etter hvert en del 2 som vil svare på spørsmålet: Hva betyr teksten: "Kristus døde for våre synder etter skriftene" (1 Kor 15,3).

23. nov. 2017

En sterk proklamasjon av evangeliet?


Grunnlaget for tradisjonell evangelieforkynnelse er en problemstilling det ikke finnes noen menneskelig løsning på: Gud sender de som bryter hans lov til fortapelse – mennesket bryter Guds lov og kan ikke annet. Resultatet er ment å bli fortvilelse og fortapelses-angst. Løsningen er evangeliet og nåden. Lov (og fordømmelse) må forkynnes før nåden blir relevant. Gud blir dermed problemet Gud selv frelser oss fra.
Nyateistene er ikke imponert. De mener et slikt evangelium avslører en psyk Gud. Hitchens oppsummerer: «Du er uhelbredelig syk og kommandert under trussel om evig pine å bli frisk».

Forestill deg et dypt svømmebasseng laget med høye vegger på alle kanter og uten noen stige. Du kan ikke komme opp. Du svømmer omkring og blir mer og mer sliten. Du vet du vil dø. Så dukker det opp en mann med et tau og tilbyr frelse. Det er meningen du skal føle dyp takknemlighet. Men hva om du fikk vite at mannen med tauet var han som bygde svømme-bassenget og at det også var han som dyttet deg uti? Hvor takknemlig klarer du da å være?

Løsningen
På nettet finner du skrytevideoer av kristne som får tilfeldige folk på gaten til å innrømmer en hvit løgn eller to, eller at de kanskje har tatt en kulepenn fra kontoret eller likt utseendet til en de så på gaten. De er dermed løgnere, tyver og ekteskapsbrytere - lovbrytere som Gud må sende til evig helvete i dommen. Du kan se på ansiktene til «ofrene» at de ikke kjøper dette. Angsten de er ment å føle, slår ikke inn. Dette strider jo mot enhver allmenn rettsfølelse. Selv Gud kan ikke være så gal. Skulle han virkelig være opptatt av slike "synder" når millioner av barn lider og dør?

Men store deler av kristenheten trenger en Gud som er så gal. En Gud som er både løsning og problem. Uten den angsten trusselen fra himmelen skaper, mister evangeliet sin følelesmessige appell.
Men folk kjøper det ikke lenger:
«Hvorfor krever Gud noe han vet er umulig og truer med evig straff om vi ikke klarer det? Er det rettferdig?»
«Må Gud drepe noen før han kan tilgi? Det er jo perverst!»
Osv.
Nyateistenes mest potente kritikk av «Gud» er den moralske. Og de har rett!
Men det er en enkel løsning på alt dette. Les Det nye testamentet på nytt, uten at Luthers tolkning av tre kapitler i Romerbrevet skal få styre hele oppfatningen.
Det står ingen steder i Det nye testamentet at Jesu død skulle frelse oss fra Guds vrede. Derimot står det at «han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
De som har opplevd synd: veskenapping, voldtekt eller krigsforbrytelser – utroskap, svik, omsorgssvikt eller bedrag… de vet at ting blir ikke alltid bra igjen. Arrene i sjelen er der. "Tenk om det skjer igjen?" Synden vil for alltid prege livet vårt. Den har ringvirkninger. Ofte i generasjoner. Ofte for familie, venner og arbeidsplasser. Synd er alt som ødelegger livet og fellesskapene. Og til slutt dør vi. Sånn er det bare.
Vi trenger ikke en truende Gud for at evangeliet om Guds rike skal bli gode nyheter. Jesus beskrev det som å finne en skjult skatt man bare MÅ ha. Vi trenger Guds vrede over synd. Vi trenger til og med å vite at om vi er med å skape angst og fortvilelse så har vi plassert oss under det Gud er vred på. Men vi trenger ikke en Gud som løser slike problemer med å trumfe alt vi kan skape av angst og lidelse.
Jesus «døde for våre synder etter skriftene». Men var problemet at Gud krevde blod? Var problemet at Gud sender mennesker i fortapelsen? Eller klarer vi fint «å fortape» oss selv?
Kristne er stort sett enige om at Jesu død på korset løste vårt dypeste problem. Men når det gjelder hva dette problemet er spriker svarene.
Heldigvis.

22. nov. 2017

Platonsk, hedensk kristendom?

Den verdenskjente evangelisten Franklin Graham, sønn av Billy Graham, er akkurat ferdig med sitt Oslobesøk. Folk er imidlertid ikke helt enige om hva de skal mene. Her er én av grunnene.

I sin siste bok om korset, The day the Revolution Began, beklager N.T. Wright seg over en trefoldig feil i mye populær evangelikal forkynnelse.

Han mener at vi har platonisert læren om de siste ting – vi snakker om sjeler som går til himmelen i stedet for den bibelske nyskapelsen eller fornyelsen av skaperverket. Derfor har vi også en moralistisk lære om mennesket og menneskets problem. Det handler om hvorvidt moralsk prestasjon kvalifiserer oss mer enn den bibelske tanken om menneskets kall og ansvar. Resultatet, sier han, er at vi har endt opp med en hedensk frelseslære, der Gud dreper Jesus for å tilfredsstille sin vrede.

«Dette er et ganske drastisk knippe med anklager. Noen vil utvilsomt beskylde meg for å karikere, men lang erfaring med hva folk i menigheter tror de har blitt undervist om antyder noe annet (Wright, N. T.. The Day the Revolution Began, s. 147). 

Forrige helg hadde Franklin Graham to taler i Oslo Spektrum som illustrerer nøyaktig hva Wright mener. Det følgende er utdrag fra søndagens preken:

Platonisert lære om de siste ting (sjeler skal til himmelen i stedet for nyskapelse)
Franklin: «Din sjel dør aldri. Din sjel vil leve så lenge som Gud lever. Og din sjel vil bo enten i himmelen eller helvete. En dag kommer de til å begrave deg. Det kan hende du ikke har lyst til å tenke på det, men disse kroppene våre kommer til å dø. Og da står vi for Gud i dommen. Det stemmer. Du har en sjel og når du trekker ditt siste åndedrag, forflytter du deg inn i evigheten. Og det er enten himmelen eller helvete.»

Moralistisk lære om mennesket og menneskets problem (moralske prestasjoner i stedet for menneskehetens kall og oppgave)
Franklin: “Synd er en hindring. Synd er ulydighet mot Guds lov og hans standard. Du vil si: Men Franklin verden er stor og det er mange ulike kulturer. Det er ulike standarder, og ting blir akseptert i dag som ikke ble det for bare 50 år siden. Guds standarder er de samme i går og i dag og i morgen. De vil være de samme om en million år. Gud forandrer ikke sine standarder.  Kulturer endrer seg, men det gjør ikke Gud. Han er den samme.

Å si en løgn er synd. Har du noen gang løyet? Sier du «eh, nei» så er du en løgner. Vi har alle løyet. Vi er alle skyldig. Franklin Graham er skyldig. Å stjele er synd. Hor. Ethvert seksuelt forhold utenfor ekteskapet er synd mot Gud. Når jeg sier ekteskapet (vifter med pekefingeren) mener jeg et ekteskap mellom en mann og en kvinne, ikke to kvinner (applaus), ikke to menn (mer applaus). Guds standard for ekteskapet er en mann og en kvinne. Og det er mange av dere her i kveld som er skyldige i seksuelle synder. Osv.

Hedensk forsoningslære (Gud trenger et offer før han kan tilgi)
Franklin: “Du ser, Gud ønsker å tilgi synd. Hvis du har holdt alle Guds bud utenom ett, så er du skyldig. Bibelen sier at vi alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og syndens lønn er døden. Du ser det henger en dødsdom over menneskeheten. Men Gud elsket deg så høyt at han sendte sin sønn fra himmelen til jorden for å ta vår synd. Han ble et offer til Gud for våre synder. Han døde i vårt sted.»

Det var mange som var begeistret for denne forkynnelsen. Noen tok til og med imot Jesus. Mange ble nostalgiske fordi noen igjen forkynte det gode gamle evangeliet. Vektleggingen av tilgivelse må ha vært befriende og rensende for mange.

Men noen av oss tenker at dersom dette er evangeliet, trenger vi en ny reformasjon.

Uansett skulle Wright med dette være renvasket fra anklagene om å karikere.

(NB: Her er artikkelen på engelsk med original-sitater av både Wright og Graham)


Platonic, pagan Christianity?

Renowned evangelist, Franklin Graham, son of Billy Graham, has just finished his brief visit to Oslo. He is receiving mixed reviews. Here is one of the reasons why.

In his latest book on the cross, The day the Revolution Began, N.T. Wright laments the three-layered mistake of much popular evangelical preaching:  

 "We have Platonized our eschatology (substituting “souls going to heaven” for the promised new creation) and have therefore moralized our anthropology (substituting a qualifying examination of moral performance for the biblical notion of the human vocation), with the result that we have paganized our soteriology, our understanding of “salvation” (substituting the idea of “God killing Jesus to satisfy his wrath” for the genuinely biblical notions we are about to explore). This is a fairly drastic set of charges. Some will no doubt accuse me of caricature, but long experience of what people in churches think they have been taught suggests otherwise.” Wright, N. T.. The Day the Revolution Began: Reconsidering the Meaning of Jesus's Crucifixion (p. 147).

Last weekend Franklin Graham preached two sermons in Oslo Spektrum that illustrate exactly what Wright means. The following excerpts are from his Sunday sermon:

 Platonized eschatology (“souls going to heaven” instead of “new creation”)
Franklin: Your soul never dies. Your soul will live as long as God lives. And your soul is gonna reside one day either in heaven or hell. One day they are going to bury you in the ground. You may not want to think about that, but these bodies of ours are gonna die. And then we stand before God in judgment. That’s right, you have a soul, and when you take your last breath on this earth, you are transported into eternity. And it’s either heaven or hell.


Moralized anthropology (“moral performance” instead of “human vocation”)
Franklin: “Sin is an obstacle. Sin is disobedience to God’s laws and his standards. You say, but Franklin, the world is a big place and we have different cultures. There are different standards and things are accepted today that weren’t accepted even 50 years ago. God’s standards are the same yesterday, today and tomorrow. They are gonna be the same a million years from now. God does not change his standards. As culture changes, God doesn’t change. He is the same. 

Telling a lie is a sin. Have you ever lied. You say “eh no”, you are a liar. We have all lied. We are all guilty. Franklin Graham is guilty. Stealing is a sin. Adultery. Any type of a sexual relationship outside of a marriage relationship is a sin against God. When I say a marriage relationship (waving his index finger), I’m talking about a marriage relationship between a man and a woman, not two women (applause), not two men (more applause). God’s standard for marriage is a man and a woman. And there are many of you here tonight, you are guilty of sexual sin. etc.

Paganized soteriology (God needing somebody to be killed before he could forgive)
Franklin: “You see, God wants to forgive sin. If you have kept all of God’s laws except one, you are guilty. The Bible says that we have all sinned and come short of God’s glory. That the wages of sin is death. You see there is a death sentence over the human race. But God so loved you, that he sent his son from heaven to this earth. To take our sins. He became a sacrifice to God for our sins. He died in our place”.

Many people loved his preaching. Some even came to Christ through it. Many people got nostalgic about someone again preaching the good old gospel. His emphasis on forgiveness must have been cathartic for many.

And some of us think that if this is the gospel we need another reformation.

Any way Wright should hereby be cleared of the charges of caricature. 


21. nov. 2017

Rimelig pinlig

Jeg har blitt gjort oppmerksom på en rimelig pinlig greie i boken min. Jeg tenker jeg like gjerne kan komme ut og bekjenne i støv og aske med en gang.

På side 39 i boka mi står det:
"I det gamle Grekenland var rettferdigheten representert av kvin­nen Justitia. Hun er avbildet med bind for øynene, en vektskål i den ene hånden og et sverd i den andre. Hun er blind for hvem du er eller hvorfor du har handlet som du har gjort. Det eneste som teller, er om handlingene dine holder mål når de veies på vekten. Dersom de ikke gjør det, har hun ikke noe annet valg enn å straffe. I den greske tan­kegangen var rettferdighet 100 prosent prinsipp og 0 prosent relasjon.
Mange kristne tenker ganske ubevisst at Bibelen deler denne greske forståelsen av rettferdighet."

Her er dessverre alt galt. Grekerne hadde guddinnen Dike og hun hadde ikke bind for øynene. Romerne kalte henne Justitia, men heller ikke hun hadde bind for øynene. Det er først i moderne tid har justitia har fått bind for øynene. Heller ikke er det dekning for å si at i den greske tankegangen var rettferdiget 100 prosent prinsipp og 0 prosent relasjon. Jeg må ha vært i koma da jeg skrev dette eller ha fått en anfall av autorial psykose. 

I neste versjon vil dette avsnittet se omtrent sånn ut:

"Mange kristne tenker ganske ubevisst at denne rettferdigheten er som fru Justitia, hun som i moderne versjon er avbildet med vektskåler i den ene hånden, sverd i den andre og bind for øynene. Hun er blind for hvem du er eller hvorfor du har handlet som du har gjort. Det eneste som teller, er om handlingene dine holder mål når de veies på vekten. Dersom de ikke gjør det, har hun ikke noe annet valg enn å straffe."
           
Likeledes må avsnittet på side 73 omskrives fra:
"De tenker da på rettferdighet i gresk forstand – rettferdighet som et prinsipp. Som vi så oven­for, representerte grekerne dette prinsippet med kvinnen Justitia, som med bind for øynene, vektskål og sverd er blind og nådeløs."

Til:
"De tenker da på rettferdighet slik vi beskrev ovenfor – som Justitia, som med bind for øynene, vektskål og sverd er blind og nådeløs."

Heldigvis har denne flausen lite å si for argumentet ellers.

    GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder seg selv! En fyr som kaller seg "Gretten Gammel Gubbe (51)" har de siste dagene vakt en...