I begynnelsen var ordet - så overtok meningene

”Infolasjonen” og troen
Informasjonssamfunnet er i ferd med å miste troen – og da snakker jeg ikke om troen på Gud. Troen på noe nesten like grunnleggende er truet - troen på informasjon.

”I begynnelsen var ordet..., og ordet var Gud”, skrev Johannes. Det er lenge siden ordet hadde en slik status. Det har bokstavelig talt gått inflasjon i informasjonen og i det siste tiåret har den eskalert. Jeg velger å kalle det infolasjon, eller kanskje til og med galopperende infolasjon - og jeg vil gjerne bli sitert og berømt for det. I mellomtiden noen ydmyke observasjoner. Og for deg som er utålmodig kan jeg love at Carl I. Hagen vil dukke opp senere i artikkelen (jeg bare nevner det).

De kristne har skylden
Ironisk nok har kristendommen noe av skylden for infolasjonen. Det begynte jo så bra med Jesus som lærte ikkevold, selvoppoffrelse og at vi skulle elske våre fiender. Han ble fulgt opp og forklart av Paulus, som som den første i verdensliteraturen artikulerte at alle mennesker (selv kvinner) er like mye verd – en helt ufattelig tanke i datidens romerske rike hvor både slaveri og utsetting av jentebabyer var en del av lov og orden og hvor keiseren selv ble dyrket som Gud.

Det fungerte bra i tre hundre år – så bra at de faktisk overtok verdensherredømmet. Men så klikket det fullstendig og siden har vi endt opp med å forsvare både tortur, krig, slaveri og kvinneundertrykkelse med de objektive verdiene i ”Ordet” fra Gud – forstå det den som kan. Uansett burde vi kristne kanskje være litt ydmyke når vi skriver våre engasjerte leserinnlegg og lurer på hvor det har blitt av respekten for den objektive informasjonen om det gode liv.

Først røk det viktige
Den kristne Cambridgeprofessoren C. S. Lewis skrev i 1943 et profetisk lite skrift kalt "The Abolition of Man" hvor han påpekte at samfunnet var i ferd med å miste troen på informasjon om de viktige tingene i livet - det som handler om livsverdier og etikk. Mens man før kunne gå til de klassiske heltesagnene, eller til Bibelen eller verdensliteraturen for øvrig å lære at ryggrad, mot, integritet, trofast kjærlighet, raushet, vilje til selvoppofrelse osv., var urokkelig verdier, alltid verd å beundre og etterligne, hadde den nye pedagogikken redusert alt dette til mer eller mindre kvalifiserte meninger. 55 år senere konstaterer filosofiprofessor ved University of Southern California, Dallas Willard, at troen på at det skulle finnes informasjon om hvordan man bør leve – i dag synes å være helt død.

"Infolasjonen" sprer seg
Prosessen beskrevet ovenfor har gått langsomt. Informasjon er blitt erstattet av meninger på det ene området etter det andre. Med internett og informasjonsflodbølgene som velter inn over en stakkar hver eneste dag har infolasjonen eskalert og spredd seg til uventede områder. Selv modernitetens presteskap - den trauste vitenskapen, er i ferd med å miste sin makt, status og autoritet, ikke bare på grunn av gjentatte ”korrupsjonsskandaler”, men også på grunn av Holmgang og lignende programmer.

Ta oppskriften på et vellykket debattprogram på TV2
1) Inviter Carl I. Hagen.
2) Finn et kontroversielt tema.
3) Inviter to eksperter med motsatte syn og sett som ultimatum at de spissformulerer seg .
4) Inviter noen rikssynsere med større eller mindre kjendis- og/eller konfliktfaktor i panelet.
5) La publikum få være dommere og samtidig betale for gilde ved å ringe inn sin stemme til en maskin.

Dynamikken er fascinerende og underholdende og ofte tankevekkende. Men hva er det egentlig vi lærer uten å tenke over det? Jo det er følgende: Hvorfor bli ekspert på for eksempel marinebiologi, hvis en humorist fra NRK (samt Carl I. Hagen) får akkurat like mye å si i miljødebatten? Og hvilken marinebiolog skal vi lytte til? De sier jo helt motsatte ting. Takke meg til han fyren fra NRK - han er i det minste morsom.

Til slutt viser barometeret at 53 % mener at humorister fra NRK ville gjort en bedre jobb som marinebiologer enn Carl i Hagen og marinebiologene. (Halooo - TV2 - Se jeg spissformulerer meg...)

Meningsverd og menneskeverd
Skulle Bibelen skrives enda en gang av noen litt mer forankret i det bibelske språket enn Are Kalvø, ville den kanskje begynt slik: I begynnelsen var meningene, og meningene var det nærmeste du kom en Gud. Ja, faktisk kan vi kalle meningene for Gud.”

I informasjonskaoset rundt oss, har meningene fått en bemerkelsesverdig status. Helt nye læresetninger har oppstått, og en ny religion sprer seg som ild i tørt gress. Her er noen av trospunktene:

1) Likeverd er meningslikeverd:
"Skulle liksom hans mening telle mer bare fordi han har studert temaet i 24 år? Tror han ikke jeg vet hva jeg snakker om? Nå ble jeg skikkelig såret."

2) Du er hva du mener:
Dette er best illustrert av medias Høybråtenjakt da det i begynnelsen av 2004 ble kjent at Høybråten var med i et kirkesamfunn som utstøtte samboende homofile. Det store temaet for pressen i flere uker var: Hva var Høybråtens personlige mening om saken? Høybråten nektet å svare siden det ikke var han som var Gud og også fordi det var uvesentlig for den politikken KrF hadde vedtatt å føre. Men pressen gav seg ikke og gnålte og gnålte dag ut og dag inn til det ble helt pinlig... kalte ham feig og uredelig og mente at offentligheten hadde krav på å vite. Da det ikke hjalp fikk de en del homofile til å gå på TV og si det samme ... Fordi det som er interessant er ikke hva slags samfunn politikerne skaper, men hvilke meninger de har.

I et slikt samfunn blir det viktigere å delta i debattprogrammer enn å gjøre jobben sin skikkelig.

3) Du er verd det folk mener om deg:
I samme mediekjør som nevnt ovenfor, ble naturligvis Høybråten konfrontert med homofile som spurte ham om han forstod hvor sårende hans antatte meninger var for dem. Hvorfor var det ingen som spurte de homofile hvorfor de knytter sitt menneskeverd til Høybråtens meninger?

Det paradoksale er jo igjen at der meninger får gudestatus, kan livet fort bli meningsløst. For man kommer svært raskt til konkusjonen at egne meninger må jo telle mer enn andres. Jeg må skape min egen mening, basert på mine egne meninger. "Jeg er Gud!"

Det var en gang hvor jeg regnet det som en selvfølge at standarden for visdom i universet het Harald Giesebrecht. Og at hvis noe ikke passet med mine meninger så måtte det være mindre smart. Bare så merkelig at ikke flere var enige.

Kirkens mulighet
Med dagens "infolasjon" nytter det mindre og mindre hva kirken mener eller sier. Trist men sant. Man etterlyser biskopene i de store debattene, og man synes det er rart de ikke deltar. Kanskje er de for kloke. Vi kristne kan nemlig mene til vi blir blå i ansiktet og ellers (på typisk norsk vis) skrive mange engasjerte leserbrev til alskens aviser. Det spiller liten rolle. Meninger er bare meninger, og påstår vi at de er noe mer, blir vi farlige mørkemenn. Derimot åpner det seg en annen mulighet: Lidl-metoden: ”Hold munn, boikott media og la handlingene tale for seg.”

Hva gjør en kirke med munnkurv for å oppfylle misjonsbefalingen? Hva gjorde en foraktet sekt bestående hovedsakelig av fattige, pasifistiske slaver for å overta romerriket? De levde. De levde så sterkt at hele vår vestlige kultur tok en ny retning. De levde uimotsigelige selvoppofrende liv. De reddet de svake og trøstet de rike og møtte døden med fred. Det gikk bra så lenge motbakken var der. Så snart de fikk makt var løpet kjørt.

Hvordan skal vi da leve?
Jeg skulle ønske svaret ikke var så radikalt som jeg tror det er.
Kan det hende at vi ikke en gang selv vet hvordan man lever som Jesu etterfølgere? Er det bare meninger igjen hos oss også?

I noen kirkesamfunn er det mer alvorlig ikke å ha den rette meningen om et sentralt trospunkt enn hvordan man lever med sin familie, sine venner, fiender og de nødlidende utenfor porten.

Jeg tror jeg må spare fortsettelsen til en annen gang.