To hendelser har ført til medieoppslag om Adventister og påfølende debatt: (1) Karin Falch Belsheims foredrag på Prosess TimeOut som ble snappet opp av Kirkeliv-journalisten fra Vårt Land, Alf Gjøsund og (2) lanseringen av Bjørn Olavs oppvekstroman Nesten tilstede utgitt på Gyldendal.
Her er linker til sider som skriver om og debatterer dette:
Karin Falch Belsheim:
Vårt Land:
Artikkelen: http://www.vl.no/kristenliv/article98155.zrm
Nettmøte: http://www.vl.no/nettgjest/qa49.zrm
På flere nettsteder diskuteres det med utgangspunkt i disse artiklene
http://tenklitt.blogspot.com/2010/10/adventisten-som-falt-fra.html
Dette er den beste debatten med flest ulike deltakere og svært høy kvalitet på innleggene. Den burde være obligatorisk lesning for alle som er ansatt i Syvendags adventistsamfunnet.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread80518/
(NB: På denne siden er det fire faner nederst å klikke på om du vil ha alle innleggene. Det er stort sett fem-seks stykker som deltar, med noen flere mot slutten. Ikke alle innleggene er like relevante, men noen av dem er virkelig verd å se nærmere på. )
http://yngvills-skrivestue.blogspot.com/
Her er det to innlegg som de invidde raskt vil identifisere. Kommentarene er også verd å lese.
Bjørn Olav Nordahl:
På sin egen blogg legger Bjørn Olav ut en del av responsen på boken:
http://bjornolav.wordpress.com/category/nesten-til-stede-roman/
På Geir Olav sin blogg ligger også en anmeldelse med diverse kommentarer:
http://lisle.no/geirolav/2010/nesten-til-stede/
Artikkelene i Vårt Land og Dagens Næringsliv har jeg ikke greid å finne i nettversjon. Men Drammens Tidene har hatt flere artikler:
http://dt.no/kultur/bjorn-olav-nordahl-skriver-bok-om-oppveksten-i-drammen-1.3077004
http://dt.no/kultur/oppgjor-med-adventistkirken-1.5704890
http://dt.no/kultur/hjertelig-gjensyn-med-tante-marit-1.5704895
I tillegg er det kommet mye respons på facebook som venner av Bjørn Olav og Karin kan lese der.
Den delen av responsen som har gjort mest inntrykk på meg blir ikke ikke nødvendigvis uttrykt direkte på sidene ovenfor. Men det er dette: "ENDELIG er det noen som gir stemme til det som var vondt og vanskelig ... Endelig er det lov å snakke om dette. " Og denne responsen kommer fra flere enn en håndfull.
Og så tenker jeg: Hvorfor har vi ikke klart å skape et miljø for å snakke om dette vanskelige før? Én ting er at flertallet av de som er forblitt adventister for det meste opplevde nok gode ting i oppveksten til å veie opp for evt. negative opplevelser. Men dersom flertallet av de som slet eller tvilte følte at det ikke fantes rom for å snakke om slikt, må det likevel ha vært noe veldig galt et sted. Når Karin og Bjørn Olav nå får høre alt det ingen tør å si i noen adventistkirke, kan vi ikke bare klappe oss selv på skulderen med at "vi opplevde det ikke sånn". Da lukker vi bare døra nok en gang.
Ikke det at vi ikke har prøvd før. Den store spørreundersøkelsen Value Genesis påpekte problemet allerede midt på nitti-tallet. Kjell Aune har vært innom problemstillingen i sin forskning nå nylig. Pastorene inviterte Karin fordi de ville høre fortellingen. Prosess TimeOut inviterte Karin fordi vi ville høre om og snakke om det vanskelige. Vi hadde ikke planlagt at Vårt Land skulle skrive om dette. Men Vårt Land kom og valgte Karin fremfor alt det andre som ble presentert. Kanskje avisen gjorde oss en kjempetjeneste som løftet debatten ut av konferanse-salen? For det er først nå debatten endelig tar av.
Det er derfor jeg ikke vil slippe dette. Det er derfor jeg vil at enda fler adventister skal lese gjennom debattsidene med fortellinger om det som var slitsomt, selv om det måtte gjøre vondt. Fortrenging er ingen vei til vekst og utvikling, verken for menigheten eller for menneskene som utgjør den.
Og så trenger vi å fortsette en grundig intern debatt på hva som bidrar og hva som IKKE bidrar til sunne fellesskap hvor vi motiverer hverandre på en god måte og ikke med mekanismer som skaper frykt, skyld, skam eller elite-tenkning.
Kanskje trenger vi også å si noe offisielt om det som har vært?
Jeg velger å håpe på at denne høsten er begynnelsen på et nytt kapittel i historien om Adventistsamfunnet i Norge.
GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder seg selv! En fyr som kaller seg "Gretten Gammel Gubbe (51)" har de siste dagene vakt en...
12 kommentarer:
Jeg synes på ingen måte det er overraskende at det er en pastor av ditt kaliber som først velger å kommentere disse to sakene offentlig.
Det skal sies at jeg selv ikke kjenner deg personlig, men mitt inntrykk av det jeg har sett og hørt er at du i stor grad greier å skille sak og person. Dette er nok en nyttig egenskap hvis man ønsker å ta et oppgjør med skyld- og skamtanker.
Den dagen man greier å se på fortiden og selvsagt også nåtidens SDA-praksis UTEN prestisje, er den dagen man vil oppleve en sann vekkelse, tror jeg.
Takk for det, Anonym. Jeg likte det du sier her: Se på seg selv uten prestisje som utgangspunkt for sann vekkesle...
Det var utrolig flott, dypt og ikke minst treffende. Og jeg tror du har helt rett. Vi er låst så lenge vi tror det er "oss" det handler om.
Harald
Flott sagt av anonym !
Da jeg var med i en menighet på 90 tallet sang jeg i et menighetskor. Ei dame som ikke var adventist begynte i koret. Hun var et søkende menneske som trodde på Gud og lette etter et sted å høre til. Hun trivdes i koret og ble med i ungdomslaget helt til første opptreden på en gudstjeneste.Etter gudstjenesten kom en av de gamle frem og sa til henne at hun måtte ikke tro at hun hadde noe å gjøre fremme på podiet med øredobber på!
Denne hyggelige reflekterte unge damen kom aldri igjen.
Den gamle var fornøyd. Han hadde greid å "Skille klinten fra hveten", gjøre sitt for "rystelsen" liksom.
Og vi andre. Hva gjorde vi ? Hvorfor sa vi ingenting ? Det var vel egentlig VI som burde satt igang en aldri så liten "rystelse." Men vi sa ikke de gamle mot. Vi kunne backet hverandre opp. Forberedt oss på slike "refsere." Snakket sammen slik at vi hadde greid å være en motvekt mot dem som hele tiden hevet pekefingeren. Pekefingeren var sikkert ment som en veisviser til himmelen, men virket alltid mer som en veiviser til utgangsdøra........
Kan vi ha vært i samme kor, tro, eller var det bare flere søkende som ble bortvist på denne måten? Jeg har ihvertfall en lignende historie og mange flere. Vi var noen oppriktige ungdommer som hadde et lite amatørkor i en SDA-menighet med svært høy standard for spes. sang og musikk. Vi hadde en kveld innbudt til allsang i kirken vår og delt ut innbydelser til naboene av kirken. Til vår glede kom det faktisk noen også. Men disse fikk seg nok en ubehaglig overraskelse når vi ble offentlig refset for å ha trådt over grensene for hva som kunne aksepteres - bl.a. ved å bruke en kjent Heritage-sang.
Vi var noen få som faktisk prøvde forsiktig å ta til motmæle der og da, men det førte bare til at refserne fòr på dør i "hellig vrede". De har aldri noengang bedt om unnskyldning, meg bekjent, men har vel fortsatt sterk innflytelse i sin menighet - til tross for økende alder. Jeg hadde også vært ute for lign. opplevelser i mine år på TVS (SDA-videregående). Der hendte det iblant at sterke personligheter gikk ut i protest mens vi sto der og sang vår pris til Gud.
Jeg kan vel være såpass ærlig å innrømme at dette har bidratt til å drepe min glede over å formidle sang og musikk. Jeg tenkte: hvorfor skal jeg tvinge på andre noe de ikke vil ha? I ettertid ser jeg at det nok bare var et lite fåtall som gjorde seg til talsmenn for alle.
Man er ofte svært sårbar i sine ungdomsår og slike opplevelser setter dype spor. Jeg har ofte undret meg på om de i denne menigheten senere har reflektert over at det er så dødt på ungdomsfronten og at de har så lite sang- og musikkinnslag. Men de har jo selvsagt iblant godkjente, såkalt "mer høyverdige" innslag - og da er det vel kanskje greit...
Man skal ikke for sin egen del gå rundt og være bitter - det gjør bare vondt verre. Men det har tatt mange år å bearbeide vanskelige følelser for meg og flere andre som opplevde dette og lignende.
Jeg føler på mange måter at jeg ble fratatt den gleden jeg hadde av å bruke det som jeg selv tror var et talent Gud hadde gitt meg til å utvikle videre i hans tjeneste(jeg føler ikke selv at jeg har så mange andre).
En venn sa til meg for noen år siden: du skulle bare oversett og overhørt - en kan ikke bry seg om slike. Men jeg var mer sårbar - og flere med meg.
Det var godt å få lette sitt hjerte her på bloggen din :)
Takk for at dere deler. Deter vanskelig å si noe veldig intelligent etter dette. Historiene taler for seg selv, og vi trenger å fortelle hverandre dem. Vi trenger å ta inn over oss at det har vært en ukultur i mange av våre menigheter som aldri ble konfrontert. Vi trenger kanskje også å spørre hvorfor. Hvorfor ble dette så utbredt? Hvorfor ble det akseptert? Takk igjen for at dere deler.
Det er dette SDA må tørre å snakke høyt om ! Og det var dette jeg mente på Prosess da jeg snakket om restene fra 70-tallet som henger igjen i krokene.......
Noen ungdommer jeg kjenner var i en adventkirken nylig. På sabbatskolen var det en mann som begynte å snakke i sterke ordelag om "dyret". At statskirken er den verste....osv. En annen mann støttet ham, og de to var så enige mens de argumenterte mot den fæle statskirken.
Hadde de enda hatt noen historiske poenger eller refleksjoner rundt dette, satt det inn i en sammenheng og snakket om prinsippene rundt makt og myndigheter sammenblandet med politikk og religion gjennom noen århundrer, kampen for religionsfrihet......Hvor er disse makt-arenaene i dag ? osv....men neida...Det var liksom helt tomt for annet innhold enn det faktum at statskirken var fæl. Det var iallfall det ungdommene satt igjen med etterpå.
Flertallet av adventistene jeg kjenner blir skikkelig flaue over slike uttalelser.
Flott blogg, Harald. Du samler trådene og holder fokuset på det som er vesentlig.
Hei, det er jo tydeligvis et stort engasjement blant ex-sdaer. Det må jo virkelig bety at mange har bevart mye i sitt hjerte, tross alt.
Jeg tenker på at når dette nå kommer så tydelig frem - kanskje litt "by accident", hva med å opprette et eget nettforum for alle som har viktige spørsmål de ønsker svar på. Det er et behov for både å kunne legge dem frem anonymt og bruke navn,hvis ønskelig (som her på din blogg).
Det er godt mulig du allerede tenker tanken, siden du nevner viktigheten av å ikke la den viktige debatten dø ut. Men likevel ville jeg bare komme med mitt forslag. Mange vil kanskje se på det som risikofyllt å åpne opp slusene på en slik måte, men jeg tror ikke man har noe som helst å tape på åpenhet og ærlighet. Det er altfor mye som har vært tåkelagt altfor lenge for altfor mange! Vi trenger et enkelt budskap som alle kan forstå - uansett utdannelsesnivå og IQ.
SDA bør ikke være for dem som har tilgang til alle utg. av Bibelen og EGW sine skrifter. Det er desverre slik at mange føler det er slik det nå er: de få lærde skal tolke og forstå for "oss andre". Dette kan veldig lett åpne opp for at maktmennesker tar tak i det og bruker sine lederposisjoner til å både gi feil informasjon og nekte for videre utredning.
Jeg håper at noen av dere som sitter mer sentralt til enn meningmann, vil ta tak i det store behovet som nå er avslørt for alle og enhver - og gjøre noe med det, slik at folk får åpne svar på både sine teologiske spørsmål og andre viktige ting.
Ja mange av oss som vokste opp i menigheten, men ikke lenger går der, ønsker denne debatten velkommen. Det finnes mange forskjellige grunner til at folk forlater menigheten. For de fleste ligger det en langvarig prosess bak et så alvorlig valg. Veien ut av menigheten har nok vært smertefull for mange. Den har ikke alltid vært lett for de som ble igjen i menigheten heller.
Om vi som gikk "har bevart mye i vårt hjerte, tross alt," slik forrige innskriver uttrykker det, er vel et spørsmål om posisjon i debatten.
Barndom kommer man aldri forbi. Vi har alle med oss minnene om menigheten og tiden etterpå, både på godt og vondt.
På Vårt Lands verdidebatt i dag under tråden som heter noe slikt som "hvorfor jeg slutter å skrive", står følgende svar på noe som førøvrig ikke i utgangspunktet handler om SDA:
Kommentar #23
skrevet den 26.10.2010 kl. 13:01
RE: RE: Slutten?
26.10.10 kl. 12:41 skrev Leif Gullberg:
"Her anbefales Sund et lynkurs i hva karismatikere og de fleste andre kristne er mest opptatt av. Endetidsscenarier diskuteres mest blant kristensionister og adventister.
Så karismatikk forekommer ikke blant kristensionister? Selv om Arild Edvardsen tok vare på karismatikken og forlot sionismen da han forlot pinsebevegelsen, så er vel ikke han blitt regelen?
Adventistene har forøvrig ikke gitt mye lyd fra seg i det siste. Synes ikke det skader..." (sitat slutt).
Et tankekors for noen at også ikke-adventister bemerker at man gir mye lyd fra seg?
Skrivefeil i forrige innlegg - det skulle stå: Et tankekors for noen at også ikke-adventister bemerker at man IKKE gir mye lyd fra seg?
Jeg ble helt på gråten av å lese opplevelsene til dere to som forteller om uvettig kritikk i forbindelse med sang og musikkinnslag i menigheten. Jeg har selv i alle år bidratt mye i musikklivet i menigheten og gjør det fremdeles. Tror det er en vesentlig grunn til at jeg fremdeles er med. Det er jo så viktig å få lov å bruke de talentene man har fått når man så gjerne vil. Jeg har vært heldig som ikke har opplevd kritikk på denne måten selv. Men jeg har hørt om at andre har fått det, og sånt opprører meg. Jeg har også aktivt sørget for at slike har fått påtale av ledere. Det er heldigvis mange år siden jeg hørte om det sist. Vi er mange som i alle år har lagt stor vekt på å oppmuntre alle som har ønsket å bidra, og i den menigheten jeg tilhører nå, er det stor takhøyde både hva gjelder det musikalske uttrykket og påkledning/bruk av smykker. Skulle ønske dere som har opplevd slike negative erfaringer kunne få en annen og god erfaring nå! Jeg lover i hvert fall å ta godt imot dere!
Tusen takk nok en gang til alle dere som deler. Jeg samler på fortellingene og gjør alt jeg kan for at vi som et samfunn skal ta takknemlig imot den ballen som nå blir spilt til oss. Nå har vi virkelig sjansen til å lytte og lære. Takk også for forslaget om et nettforum. Hadde allerede vridd hodet mitt på hvordan vi kunne gjøre dette, før jeg leste forslaget her. Det hadde vært flott om ledelsen tok den ballen også. Flotee signaler å sende, tror jeg, om initativet eller fasiliteringen kom fra dem. Jeg skal sjekke litt hva som er mulig.
Legg inn en kommentar