Livredd, misfornøyd og lykkelig

Jeg har aldri vært så nervøs for en tale før. Jeg har aldri talt for så mange mennesker før. Og jeg har aldri gått på talerstolen med en så klar fornemmelse av at jeg bare ville snakke til en brøkdel av forsamlingen som jeg gjorde på konferansen på Sundvolden i helgen.

Jeg har heller aldri før stått og talt, og lurt på om kona mi ville være ferdig med å føde sønnen min når jeg var ferdig. Det var kort sagt spennende.


Tre ting gjør at jeg likevel er lykkelig.
1) I sangene som ble fremført og sunget før møtet mitt (og de som valgte dem visste ikke hva jeg skulle tale om i det hele tatt) ble alt jeg skulle si sagt. Da jeg satt på første benkt å ventet på å slippe til, var det ganske trøstende - faktisk!
2) Jeg hadde stand-in, i tilfelle kona mi skulle begynne å føde, og jeg hadde bedt til Gud om å få slippe å holde møtet - hvis det var hans vilje. Riene begynte så smått på kvelden - noen timer etter at foredraget var ferdig.
3) Jeg trodde jeg kanskje ville kommunisere med 1/4 av forsamlingen, og at jeg derfor burde overlate hele møtet til min kollega som sikkert ville favnet videre. Jeg tror fremdeles at jeg snakket med ca. 1/4 av forsamlingen. Men i lys av punkt 1 og 2) så tror jeg likevel at jeg på en eller annen merkelig måte var midt i Guds plan.

Og det er en brukbar følelse...