Om å gå fra barnet sitt....

Dette var dagen hvor vi for første gang skulle overlate guttebassen til "vilt fremmede". Heldigvis var de ikke så fremmede likevel, men når Håkon på veien til barnehagen klynger seg inntil meg og sier: "Jeg il ikke at du kal gå, ei il at du kal væe dæ hele tiden", så der det likevel ganske hjerteskjærende å lade opp til farvelet. Sist gang jeg prøvde (en barnepark for et år siden) lå jeg borte i noen busker og hørte på at han gråt ytterst fortvilet i 25 minutter (man er jo lydig mot personalet) før intuisjonen tok overhånd, og jeg dro tilbake for å hente ham. Da stod han helt alene, personalet opptatt med andre ting, og gråt og var redd. Det tok lang tid før de små armene hans slapp taket rundt halsen min etterpå. Og bare vi nærmet oss barneparken i ukene og månedene etterpå hylte han å ville hjem, så vi gav opp det prosjektet.

Så jeg var på en måte litt vaksinert. Men vi hadde snakket mye om det, Håkon og jeg, at jeg skulle en tur i butikken og kanskje til og med kjøpe en liten ting til ham. Og personalet i denne barnehagen (Bøler Menighetsbarnehage) er bare så fantastisk til stede, så jeg var egentlig ikke veldig bekymret... bare veldig bekymret (man må ha hatt barn for å forstå det...). Så mens han var opptatt med å lage freesbee av plastelina sammen med Hilde (Lederen) ga jeg ham en kort klem og sa at jeg stakk en tur i butikken - og ventet på det store sammenbruddet. Håkon bare vred litt på hodet og slang veslevoksent etter meg: "søp noe til mei osså da" og fortsatte å lage freesbee. Da jeg kom tilbake etter en forkortet halvtime, enset han meg omtrent ikke.... Etterpå betrodde han meg at: "Ei hadde de eldi hyggelig sammen med Hilde, mens du va i butikken."

Så første ledd i oppdragelsen av en hysterisk pappa, har nok gått helt etter planen.