Gode nyheter til de som er fåJeg leser for tiden en bok jeg fikk på en konferanse i januar. Den argumenterer for at kristendommen også trenger desperat å oppleve Jesus og hans Ånd i uformelle sammenkomster, uten ritualer, stillesitting og hysjing, men hvor man gir hverandre nærhet og åndelig fellesskap og hjelper hverandre å leve evangeliet der man er. Her er bare noen få klipp fra boka. Wolfgang kan kunsten å spissformulere seg, noe som gjør boka desto mer lettlest.
Jeg vet dette innlegget blir altfor langt for en blogg, men her er noen utdrag likevel.
"For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønstre, tok den historisk ortodokse kirken etter Konstantin på 300 tallet i bruk et religiøst system som i stor grad var gammeltestamentlig, komplett med prester, alter, et kristent tempel (katedralen), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagogegudstjenesten.
Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av "kirken" være forbausende urørte. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kvekerne tørr-renset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karimatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen. Det er tid for å gjøre nettopp det.
(Wolfgang Simson: Hjem som forandrer verden, Prokla Media, 2005, side 9-10)
"På nytestamentets tid var der ikke noe "Gudshus". Med livet som innsats minnet Stefanus utvetydig tilhørerne om at: "Gud bor ikke i templer som er skapt av menneskehender". Menigheten er Guds folk. Derfor var og er kirken hjemmehørende der fok hører til - i vanlige hus. Og der deler Guds folk sine liv i Den Hellige Ånds kraft. De har "spisekomster" (meatings) - det vil si de spiser når de kommer sammen. De nøler ofte ikke med å selge privat eiendom for å dele åndelige så vel som dennesidige velsignelser. De underviser hverandre i ekte hverdagssituasjoner hvordan det er å adlyde Guds ord, gjennom dialog, og ikke som skolelæreren. De ber og profeterer sammen, de døper, de taper ansikt og ego ved å bekjenne syndene for hverandre. De gjenvinner en ny felles identitet ved å erfare kjærlighet aksept og tilgivelse". (Samme, side 10-11.(
Frafallet
"I Det nye testamente kan vi lese om jevnlige møter i husene ... og møter på tempelplassen eller under åpen himmel, i stort antall. Av disse to var cellen, som er menigheten i hjemmene det naturlige tilholdsstedet. Cellen var det normale og vanligste formen for sammenkomst blant kristne. Kirkehistorikere forteller at gjennom de tre første hundreårene etter Kristus forble husmenigheten den normale og naturlige måten for kristne å dele sitt nye liv på. Den radikale endringen i struktur skjedde etter keiers Konstantin i det fjerde århundre. Forsamlingskirken ble innført, menigheten ble tilskuere, husmenigheten ble sett på som noe suspekt og ble til slutt forbudt. ... Dette ... resultert i at kirken mistet de to strukturene som var mest kraftfulle. Forsamlingen ble i bunn og grunn en forvokst husmenighet og en krympet festsamling. Den gikk derfor glipp av de viktigste aspektene ved både cellen og festsamlingen. Cellen brakte med seg familiedynamikken ... Festsamlingen var derimot ladet med en storslått og helt ut offentlig atmosfære, hvor de små husmenighetene knyttet seg til den store helheten og med hverandre, hørte apostolisk undervisning og fikk ta del i profetiske visjoner. ...
Dette betydde også at det organiske og naturlige fellesskapet måtte tilpasses en ny beholder. Denne nye beholderen var det nye kirkebygget. Fellesskapet måtte derfor vannes ut for å fylle ut den nye og større strukturen. Til slutt var fellesskapet uttynnet til en nær sagt homøopatiske dose slik at det etter hvert mistet innvirkningen på de kristne selv, så vel som på samfunnet rundt dem. "Fellesskapet uten fellesskap" var skapt." (Samme, side 42-45 (utdrag))
Boka er på tilbud her: http://www.proklamedia.no/product_info.php?products_id=268
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar