Jeg vil ikke være kristen

Jeg hadde hørt om ateistkampanjen i London, men det var først da jeg lyttet til BBC nå nettopp at jeg fikk bakgrunnen.

De siste ukene har 200 busser i London kjørt omkring med ateistiske slagord som: ”There probably is no God, so stop worrying and enjoy life.” (”Sannsynligvis finnes ikke Gud, så slutt å bekymre deg og nyt livet”). Da jeg først hørte slagordet tenkte jeg at det var et underlig slagord... At dette like gjerne kunne være en ironisk kampanje for Gud. (For hvorfor skulle tanken på at fremtiden bare er opp til oss mennesker virke beroligende?)

Men så hørte jeg altså om bakgrunnen på BBC. For en stund siden kjørte masse Londonbusser rundt med kristen propaganda, der publikum ble oppfordret til å gå på nettet for å lære mer. En ung skribent fulgte oppfordringen, og ble møtt med påstander som at alle som ikke trodde ville bli torturert i helvete i alle evighet. Dette gjorde henne så opprørt at hun i sin faste spalte (jeg husker verken navn eller trykksak) oppfordret leserne til å donere 5 pund (ca. 55 kroner) til en motkampanje. Noen måneder senere var det altså kommet inn nok penger til å tapetsere 200 London busser med de gode nyhetene om at Gud antakeligvis ikke finnes, så vi kan slutte å la den ekle tanken ødelegge lykken for oss.

Det må ha vært massivt mange mennesker i Storbritania som følte at Gud er dårlige nyheter. Det koster litt å sponse heldekkende reklame på 200 londonbusser. Hva i all verden er det vi kristne kommuniserer med ord og handlinger?

Men når jeg tenker meg om har jeg faktisk møtt kristne som utrolig nok mener det samme. ”Hvis det ikke var for helvete, skulle jeg blåst en lang mars i alt og bare synda og synda.” Med andre ord: ”Jeg liker verken Gud eller Jesus, men de er et nødvendig onde for unnfly helvete.”

Jeg er så heldig at jeg liker Jesus. Jeg beundrer ham. Jeg tror på det han sa. Jeg tror det er veien, sannheten og livet. Jeg tror det han står for er det alle mennesker innerst inne lengter etter. Jeg ville fulgt ham selv om det ikke var noen evighet, fordi hans livsstrategi virker her og nå! Og jeg øver meg klossete på å følge hans eksempel i dagliglivet.

Hvorfor tror så mange kristne at de hjelper mennesker nærmere Gud ved å prøve å skape selvsentrerte følelser som frykt og skam? Hvorfor tviholder de på Dantes Inferno, når det ikke er noen gode Bibelske grunner til å gjøre det? Vi trenger nok en ny reformasjon - og en påfølgende rehabilitering av ordet "kristen".