Huffoghuffoghuff

Jeg har igjen begått den utilgivelige synd ikke å blogge når man har blogg... Huffoghuffoghuff. Drepende for min stadig økende fan-gruppe og leserkrets som allerede er kommet opp i over tre personer...

Ellers har jeg greid å laste ned flere taler som handler om det samme, samtidig som jeg leser ordspråkene som også handler om det samme... samtidig som jeg kommer på at jeg har tenkt på dette lenge og skrevet om det nedenfor.

Min store frustrasjon er at det tar så lang tid fra man forstår noe nytt om livet og livet med Gud, til det blir en integrert del av tankemønstre og liv. Det kan da ikke være meningen det skal ta syv år å få til noen nye vaner man har lyst til.... Hvorfor tar det så lang tid å vokse som menneske.

Og her er det talene og ordspråkene kommer inn: Det finnes en snarvei til personlig vekst: Å leve i nære og kjærlige forhold hvor man ønsker refs/formaning velkommen fordi man ønsker å vokse... hvor man tillater folk å påpeke at buksesmekken er åpen, og at man ikke akkurat signaliserer kjærlighet på en konstruktiv måte når man høres overlegen og sint ut... og andre ting man er blind for selv... Huffoghuffoghuff... men det er nettopp å se virkeligheten i øynene som gjør at man vokser...

Når en lytter til refsing som tjener livet,
holder en seg gjerne til de vise.
Den som avviser tukt, forakter seg selv,
den som hører på refsing, vinner innsikt.
Ordsp 15,31.32

Naturligvis har man koner og kjærester til slikt, men det kan altså være enda mer effektivt med andre...

Gå til http://www.mhbcmi.org/listen/index.php og hør på talen Rob Bell holdt 3. april. Han sier det veldig bra.