Det var en gang et keyboard som ble brukt av den beste av alle forfattere til å skrive de vakreste av alle historier. Ingen kunne lese disse historiene uten at de gjorde uutslettelig inntrykk på dem. De håpløse fikk håp, de nedtrykte ble glade og selv de mest umulige ble lettere å ha med å gjøre. Alle tastene på keyboardet visste at de var med på noe stort… kanskje det største en tast noen gang hadde vært med på.
Men så en dag tok S, I til side for en liten alvorsprat. ”Har du lagt merke til den tjukken Æ’en?” spurte S. ”Han jobber ikke halvparten så mye som deg, men se så mye plass han får på siden. Alle legger merke til ham, mens du nesten forsvinner mellom de andre bokstavene… det er ikke rettferdig.” ”Ssss… det er ikke det som er viktig,” sa I.
Men det var ikke så lett å glemme ordene til S og noen dager senere da han følte seg litt sliten og nedfor, klaget han sin nød til nabO’en. ”Tenk om jeg hadde vært som Æ. Mye lengre pauser og enda mer oppmerksomhet og Ære… Det er ikke rettferdig…” ”Men det er jo ikke det det handler om,” sa O. ”Det handler jo om den store forfatteren og den vakre historien. Det er bare når vi er med på den at vi blir viktige. Hva ville vi vært uten den store forfatteren? Og hvis du først skal tenke på den måten så har du i hvert fall ikke noe å klage over. Du får jo lov å stå helt alene og bære hele betydningen av et ord, bare du. Det er ikke mange av oss bokstaver som får oppleve det, ” sa O’en og begynte å tenke tilbake til de gode gamle dager hvor O’er også av og til fikk lov til å stå alene når forfatteren bestemte seg for å være både dramatisk og poetisk på en gang.
I mellomtiden fortsatte S’en sitt utspekulerte spill. ”Du er den største av alle,” sa han til mellomrom-tasten, "og ingen arbeider hardere enn deg, og hva har du igjen for det? Du etterlater ingenting på arket. Ingen verdens ting. Ikke så mye som en blekkflekk. Det er ikke rettferdig. Så stor som du er, burde du hatt et stort og mektig tegn. Men nå er du mindre enn et null. Du er ingen ting! ”Og du,” sa han til shift-tasten. ”Du er den aller ynkeligste. Du eksisterer bare for at andre bokstaver skal få lov å bli store og viktige. Det er ingen som noen gang tenker på at du eksisterer en gang. Jeg skjønner ikke hvordan du holder det ut.” Den samme kvelden bestemte shift-tasten, mellomrom-tasten, kommaet, punktumet, O’en og I’en at de ville markere sin misnøye med situasjonen ved rett og slett å streike.
resultatetvarrettgslettkatastrfaltgfrfatterenvsstekkesnarmeråd. Hvordan ville folk reagere nå?
Ville de forstå noe som helst? Hva i all verden ville de tro om forfatteren? Og hva var sjansen for at gode ting ville skje i livene deres? De ville bare bli sinte og frustrerte. Og det var akkurat det som skjedde da forfatteren publiserte det neste kapitlet. Folk rystet på hodet. Mange lo hånlig. Andre gråt åpenlyst. De hadde hatt så store forventninger. Og de streikende tastene feiret hevnen over de andre med å spille scrabble. Men den eneste som syntes det var litt morsomt var I’en og han befant seg snart alene igjen på festen.
S hadde sin egen lille fest sammen med naboen A. De hadde også invitert T og N. Det bokstavene ikke visste var at forfatteren hadde mange keyboard og mange historier. De kunne ikke skade Ham... ikke i lengden. Det eneste de hadde oppnådd i sin iver etter rettferdighet, var å gjøre seg selv ubrukelige. Og selv om Han fremdeles trykket litt på dem av og til, for å se om de hadde kommet på bedre tanker, så var det ingen som leste historien deres lenger. hvrfrallverdenskulledesløsebrttdenpåslkt.
Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. (Matt 21,43)
(Idé etter å ha hørt at Christian Schwarz skal ha brukt keyboardet som illustrasjon på nådegavene)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar