Kjærlige Burdister?

Her er noe jeg lærte i boka nedenfor, selv om det ikke stod på den måten der i det hele tatt:

Forestill deg to som er glad i hverandre. Den ene dukker en dag opp med en bok og sier: "Du, her står det at folk som er glad i hverandre tilbringer tid sammen, så vi burde vel kanskje være litt sammen da....." Neste dag dukker han (eller hun) opp med den samme boken og forkynner: Du, det står her at folk som er glad i hverandre ofte har kroppskontakt... så hva tror du... burde vi begynne å holde hverandre i hånda? Tredje dagen dukker hun (eller han) opp med nok en åpenbaring: "Det står her at når man elsker hverandre gjør man ofte små tjenester for hverandre... synes du jeg burde begynne med det?

Hvilken annen konklusjon kan man trekke enn at personen med boka ennå ikke har opplevd seg elsket av den andre, og heller ikke har fått vakt kjærligheten til den andre i seg?

Mennesker som er glad i hverandre bruker ikke ordet "burde". De sier i stedet: Tenk at jeg får muligheten til å være sammen med deg... Tenk så utrolig at vi går her og holder hverandre i hånden... Tenk så fantastisk at det er deg jeg får lov å overraske med små og store prosjekter.

Så hvorfor ser vi ofte på kristne som bruker ordet "burde" hele tiden, som mennesker som lever nær Gud?