Dette bildet gjør meg av en eller annen grunn både stolt og glad. Ikke fordi det er stor kunst, men fordi det ble tegnet i kjærlighet. Ikke fordi han er flink til å tegne, men kanskje mer fordi han likner på sin far også her. Ikke fordi han har en skønn håndskrift (også her sønn av far), men fordi han har skrevet alt riktig uten en eneste speilvendt bokstav.
Men aller gladest ble jeg over at han tegnet meg med et smil etter at den lille umuliusen hadde fått fram det verste i meg hele ettermiddagen. Kjæreste lille hormonfylte, tannfellende, trassige seksåringen min....
Så når han klarer å få frem de følelsene i meg, på overtid, etter 18 strenge befalinger og timesvis etter at han skulle ha sovet, må man vel kanskje kalle det stor kunst likevel.
1 kommentar:
Det var et fint bilde Harald. Fikk meg til å tenke litt, på hva de opplever. Kunstneren din opplever smilene tydeligst, og jeg håper det er det mine kunstnere husker best også...og ikke de italienske tilstandene det kan være, hehe.
Håper du har fått hentet snøskuffen din forresten :)
Legg inn en kommentar