Intervju med Bjørn Olav Nordahl

I alle år siden du gikk ut av Tyrifjord har du engasjert deg for å gi mennesker gode og oppbyggelige opplevelser innenfor rammen av adventistmenighet. Du skriver for eksempel gripende salmer, rørende dramaer, deler fantastiske vegetaroppskrifter med oss. Du har i mange år engasjert deg både på TVS og med Prosess. Før og under Prosess TimeOut la du ned en betydelig innsats som var med å gi 350 stykker av oss mer stolthet og håp for menigheten enn vi har følt på lenge. Men i bok-intervjuet i Drammens tidene, høres det for noen ut som du har gitt opp menigheten. Skjønner du at noen er forvirret og lurer på hvor de har deg?

Jeg ser at en del folk er forvirra, og det er helt greit. Det er mye følelser ute og går her. Og så ser jeg at noen argumenterer hardt og intenst uten å ha lest hverken boka mi eller hørt Karin Falch Belsheim, som også har bidratt til debatten. Det blir litt vanskelig å forholde seg til sistnevnte gruppe. Fint med debatt, men det er greit å sette seg inn i hva det handler om og ikke gå inn i tacklingen i knehøyde med strake bein og knottene først. Personlig opplever jeg en litt sånn kafka-aktig greie. For noen er det visst ekstra problematisk at jeg skriver en bok om vanskelige sider ved Adventistkirken og att på til har vært, og fortsatt er litt engasjert der. Hvordan kan du skrive noe sånt, du som i alle år har... osv. Dermed blir jeg brått hyklersk og falskspiller. Det er et paradoks for meg, og jeg synes det er å mistenkeliggjøre meg og mine motiver.

Jeg er og blir et engasjert menneske. Derfor har jeg også tatt tak der hvor jeg har hatt mulighet til å bruke talentene mine. At jeg var engasjert på Tyrifjord da jentene våre gikk der, betyr at jeg brydde meg om stedet og folka. Det har ikke forandret seg. Samtidig har jeg også vært opptatt av å være en motkraft til det jeg opplever som destruktive tendenser. Jeg husker godt da vår yngste datter ringte opprørt hjem fra internatet fordi det under bønneuka ble arrangert bok- og cd bål på plenen, initiert av den amerikanske gjestetaleren. Ikke bare gikk musikk og litteratur opp i røyk. Ihuga jenter ofra også de nyinnkjøpte Converse-skoa i flammene, da disse muligens kunne få tankene vekk fra Gud. I sånne sammenhenger ønsker jeg å slåss for noe helt annet. Og jeg minner om at dette ikke var på 70-tallet, vi var inne i et nytt årtusen.

Så ja, jeg har brydd meg, og vært brysom. Men hadde det vært bedre om jeg meldte meg ut, pælma alt over bord og så skreiv bok? Eller er det rom for en slags samtale om dette vanskelige innenfor rammene av det utvidede adventistmiljøet?

Hva håper du menigheten din vil gjøre nå?

Jeg ser at jeg forrige helg var "adventist i media" da Adventinfo ble sendt ut. Denne helgen er jeg ikke nevnt, til tross for intervjuer både her og der..... Jeg veit ikke om det er et "tegn" ;-) Jeg håper imidlertid på en åpen og fordomsfri debatt, hvor ulike synspunkter blir gjensidig respektert. I tillegg synes jeg at de som befinner seg trygt på innsida bør finne seg i og akseptere at debatten og kritikken gjør vondt akkurat nå. Det er så mange andre som har hatt sine små og store helveter etter møter med menigheten, at man må tåle å høre det, og ikke avfeie det med "at kjærligheten er normativ" og "absolutte idealer".

Hvis Adventistkirken ender opp med et skuldertrekk etter denne debatten, hvis man velger den politiske, kalkulerte håndteringen av spørsmålene som har dukket opp, bare for å unngå
strekk i laget og rystelse i miljøet, kjenner jeg at avstanden mellom kirka og meg kanskje blir litt vel stor.


Vil du fortsette å engasjere deg?

Prosess er et av de få stedene i adventistmiljøet jeg føler at jeg kan være meg sjøl. Rausheten, lagspillet og gleden over å være sett og akseptert av Gud, tiltaler meg. Så vi får se om jeg har overskudd til en runde til... Prosess er et fantastisk puslespill hvor alle brikker er like viktige. Og hvor slagordet er "kvalitet ærer Gud og inspirerer mennesker". Jeg liker det.

Jeg føler noe av det samme i lokalmenigheten min, Cornelius; åpenhet, nysgjerrighet, plass og rom, fokusering på det jeg opplever som vesentlig i troen. Jeg er, hvis jeg skal være ærlig, ganske kresen på hva jeg vil bruke tida mi til.


Det stormer og du får mange tilbakemeldinger, både takknemlige og frustrerte. Hva ber du om for deg selv nå om dagen?

Jeg ber som jeg alltid ber; om et stadig brennende hjerte, en hellig uro og øyne som hvileløst ser etter nye muligheter og utfordringer.