GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder MGP-finalistene 2023

 

Skrellex: Not again!

Det kan virke som Skrellex & co kanaliserte alle ressursene i hår, sminke og paljetter, og først i seneste laget kom på at sangen også måtte ha en tekst. Høyverdig lyrikk er det i hvert fall ikke. «Meet me out on the dance floor / The place where our wildest dreams come true / Don’t you dare walk out the club door / It’s getting cold outside”. Ja … nei … da så… er det Yr eller Storm du sjekket, for Yr sier faktisk …. Hva sier du? «keep your labels for your clothes». Ok. Hvis det er viktig for deg …. Men du … bare en ting hvis du har tid. Hvis dansegulvet her på klubben er stedet våre villeste drømmen blir virkelighet, hvor er det du egentlig ser for deg at vi kan «love again tonight.» Sånn uten å bli arrestert mener jeg?

Hadde de enda overlatt tekst-biten til Chat GPT. Det beste med sangen er at den ikke faller for fristelsen til å ta refrenget enda to ganger. Dermed blir den ikke FOR irriterende. Det blir Terningkast 2 og hele 2 mgp-jury-poeng fra meg. Ett for stemmen og ett for melodien.

Les teksten her

Alessandra: Queen of Cringe

At Alessandra får til plystrenoten (om enn med autotune) er dødskult. Hun er veldig sjarmerende og synger godt selv om stemmebruken kanskje er mer «klassisk» enn sangen legger opp til. Men teksten???  Etter at hun har løpt fortere en vinden er det heldigvis ingenting i verden som kan hindre spredningen av vingene hennes.  Takk og lov for det. Men hva er poenget med å kaste nøklene ut av buret, ETTER at hun har brutt seg ut? Og hvorfor måtte hun bryte seg ut om hun hadde nøklene? Og blir hun virkelig krigeren av både Nord og sørlige hav? Så mange spørsmål! Som en ny karakter i Kaptein Sabeltann hadde hun sikkert gjort dundrende suksess med dette (mye kan reddes i en evt oversettelse), men som Eurovision sang som skal representere Norge? Terningkast 3 og 3 jury-poeng fordi Kaptein Sabeltann er litt kul.

Les teksten her

Eline Thorp – Not meant for me!

Eline Thorp gjør en glimrende jobb og et sterkt comeback, men teksten om å skrive sang om hvor hung up hun er på en ex hun fremdeles ikke vil ha, blir aldri veldig gripende. Og ved nærmere ettersyn bare rar. Man kaster vel strengt tatt bare klærne ut av vinduet når typen står nedenfor og griner. Random kleskasting fra vinduer blir ellers bare sært. An illogicality?  «I wrote you this song, I know, so much for so long». Synger hun, i suveren forakt for alle grammatiske og semantiske kategorier. «But by now / You should've figured out / I'm also hot and cold / So my mind can't let go.»  Nei vi skjønner jo det… når du i tillegg er varm og kald, mener jeg.  

Personlig synes jeg også det musikalske uttrykket i refrenget ble et for stort brudd med det melodiske verset. Og når tittelen i tillegg inneholder et subliminalt budskap om at den ikke vil vinne, er nok denne Eurovision-billetten «Not meant to be».  Sangen får terningkast 4 og redder 4 jury-poeng på back-story, fremførelse og melodien på versene.

Les teksten her

Jone – Ikke inni meg

Dette er en nokså kynisk konstruert partylåt med ukomplisert melodi og en gjenkjennelig historie. Både tekst og melodi setter seg umiddelbart på hjernen. Jone skal ha poeng for å synge på norsk og for å mikse klanger og elementer fra folkemusikken inn i disco-sjangeren. Veldig avansert er det jo verken lyrikken eller musikken, så det er nesten frustrerende at denne låten ikke irriterer meg mer. Datteren elsker den, og vi synger med begge to uten at humøret reduseres nevneverdig. I dette heatet er det også mye å hente, rett og slett på at teksten IKKE er full av idiotiske elementer, dårlig kamuflert som engelsk.

Showet har også potensiale til å imponere, dersom man endrer alt. Man kunne for eksempel skru på lyset og skru av motlyset slik at man faktisk så de kule danserne (sml den offisielle musikkvideoen). Og hvilken dust var det som tenkte at det var en god ide å forvandle den vakre forsiktige ekko-dama fra musikkvideoen til en manisk enerverende Jeg-kan-en-sang-som-går-deg-på-nervene-type? Jeg mistenker at produksjonen til Jone har blitt infiltrert av en sabotør fra team Skrellex. Det hadde vært bedre å bare spille musikkvideoen i bakgrunnen. Den funker.

Frasen «Samme hvor jeg går min vei» er grunnleggende unorsk med sine to stedsadverbialer, og jeg slites mellom å la meg irritere, eller godta den som en kunstnerisk nyskapning. Som gretten gammel gubbe (51) heller jeg selvfølgelig mot det første. Dette er IKKE sandkornet som fører til en ny språkperle. Jone får terningkast 4 og (mot ville protester fra min datter som gir 12 poeng) kun min 5-poeng’er som tilfeldigvis var ledig.

Musikkvideoen: Versus fremførelsen i MGP:

Ulrikke Brandstorp – Ærlig talt!

Jeg er redd Ulrikke ikke kommer så godt ut denne sangen. Som person, mener jeg. De korte skjøre versene handler om hvor fælt partneren har hatt det alle disse årene. «Hell,» faktisk.  Og enda smerten stod skrevet i øynene hans (i min lesning er det en «han»), har ikke hun sett noe som helst. Overgangen antyder en reell selvmordsfare. («So, you say the word when the weight of the world is getting heavy to hold). Fyren er rett og slett langt langt nede og i en ganske sårbar tilstand. Men er det noe hjelp å hente hos «Ulrikke»? Neida. Sangen eksploderer i stedet ganske så klargjørende med “honestly JÆÆÆÆÆI”. For tenk så fælt HUN har fått det, nå som han faktisk HAR satt ord på desperasjonen sin. Da er det på sin plass med både guilt tripping (Honestly …… You said…. I thought it meant) og emosjonell utpressing (if there’s nothing left of you and me, there’s nothing left of me). Om ikke dette er nok til å tippe han over kanten, så skjønner vi i det minste hvorfor det har vært uaktuelt for ham å belaste henne med følelsene sine alle disse årene. Tenker han angrer som en hund, nå. Honestly!

Det er kult at Ulrikke kanskje kan innkassere et halvt språk-poeng ved å blande inn litt norsk. Det funker godt, og forsterker faktisk teksten. Hun får også poeng for å være så intenst til stede i fremførelsen. Melodien er ikke dårlig, selv om jeg irriterer meg over hvor umusikalsk selvmords-broen blir når så mange stavelser skal få plass. Når vi kommer til refrenget nest siste gang, er jeg allerede lei hele klage-sangen og tenker både «stakkars mann» og «stakkars oss.» Dessuten blir stemmen litt vel anstrengt på den høyeste «Til evig tid» - selv i versjonen som ligger på Spotify. Jeg unner Ulrikke så veldig å reise til Eurovision-finalen, men da må det bli med en annen sang.  Terningkast 4 og 6 mgp-poeng (inkludert kjolepoeng, panneluggpoeng og sympati-poeng.)

 

Atle Pettersen: Gardermoen år 2043

Atle Pettersen er veldig glad i datteren, Demi (1 år). Han har sverget at han skal være der for henne i oppveksten, i motsetning til hva han opplevde med sin far. I denne sangen har han allerede begynt å grue seg til Demi flytter ut om en tue års tid. Men den er kanskje litt vel melodramatisk? I min velmøblerte fantasi befinner vi oss på Gardermoen i år 2043. Demi skal til Liverpool for å gå på artistskole.
Atle: “I fall apart as I'm watching you go!”
Demi: Men pappa da. Ikke gråt. Og jeg kommer jo hjem igjen til jul. Og så kommer jo du og mamma  på besøk i oktober.
Atle: I can't be there when you need me the most.
Demi: Slapp av. Det kommer til å gå helt fint. Vi har holofon. Og skulle jeg få hjertet mitt knust, kan du jo saktens hive deg på neste fly.
Atle: So keep me, safe in your heart when I'm gone!
Demi: Hva mener du med “gone”? Pappa? Er du syk? Hva var det egentlig du skulle hos fastlegen på tirsdag? PAPPA?!?
Atle: Baby, it's alright, - det var dessuten bare tannlegen. Jeg skal ingen steder. If you'll be fine, then I'll be fine too.
Demi: Whew… Ses da pappen! (god klem)
Atle: (roper idet hun forsvinner inn i køen ved sikkerhetskontrollen:) I hope you know you'll always be my greatest masterpiece!
Demi: (himler med øynene, vinker søtt og sender et slengkyss).

“You're my calm through the storm” synger han også. En datter skal vel strengt tatt ikke ha den rollen overfor sin far. I hvert fall ikke mens hun er liten. Men med de nervene Atle avslører i denne sangen, skjønner vi jo at rollene lett kan komme til å bli byttet innimellom. Melodien er vakker, og Alte synger gripende godt og med enorm innlevelse. Terningkast fem. Men siden alle de andre poengene alt er opptatt, blir det bare 7 «jury-poeng».

Swing it: My permission

Swing-it leverer en artig krysning mellom kletzmer og gladjazz og har også årets desidert mest gjennomførte MGP show. Det er umulig å ikke smile og bli glad av den forrykende energien i både musikken og showet. Her går både kontrabassen, trompeten og saksofonen inn for å gi «Epic sax guy» fra Moldova 2010 seriøs konkurranse (som om det var mulig). Og resten av gjengen er ikke langt bak i intensitet og innsats.  Kletzmer vinner aldri i Eurovision. Men om noen skulle klart å sjarmere hjerter i Europa med slik musikk, måtte det vært denne gjengen. Terningkast 6 og 8 velfortjente mgp-poeng for låten, showet og gleden og for at det ikke er mer enn én skikkelig teit setning i den engelske teksten («Og, baby, vi kan snu mot himmel»).   

                                                                                                  

Umami Tsunami: Ironimoro

Fløtepusene fra Umami Tsunami slippes med kampropet til amerikanske paratroopers inn i «den store tøffe hip-hop og rap-verdenen» - befolket av Badasses i Cadillacs som snakker fort og beveger seg aggressivt. Det skjer med en god dose selvinnsikt, intelligent humor og K-poppens tradisjon for sjanger-lek. Det er selvfølgelig risikabelt å satse på humor. Mange vil aldri oppdage den, selv om hovedpersonene underveis selv flirer åpenlyst av det de holder på med.

Gutta har i utgangspunktet alt mot seg: Et konstruert boy-band der de «søteste gutta i klassen» kastes inn i en sjanger der nivået er høyt og fallhøyden er stor. Men Geronimo blir aldri pinlig. Kvaliteten på låta, dyktige dansere, og den lekne selvironien mer enn redder dem. Det ironiske høydepunktet er der fløtepus nr 1 står så uskyldshvit som det går an og synger «I'm a braggart badass who raps fast instead of speaking». Eminem grep også til selvironien i sin debut i en sjanger der ingen gav ham en sjanse. Den gang var det blodig alvor – en hårfin balanse som bare måtte sitte og som etablerte ham som det musikalsk geniet han er. Det kreves ikke like høy EQ for å ha det gøy i MGP og Umami Tsunami vet det. Med et humoristisk nikk til alle hvite rapperes gudfar (og med et stort flir etterpå) lager de nærmest parodi på ironien – som når du tenker etter faktisk også er rimelig genialt.

Hip-hop vinner aldri i Eurovision. Og humor er en vanskelig øvelse. Men denne gjengen hadde det vært gøy å sende til England likevel. Låten er skikkelig fengende, artistene koser seg, og danserne som følger med på lasset er det ikke noe ironisk over. Det er rett og slett trivelig både å se og høre på dette. Ungdomspoeng hadde gjengen sikkert også fått. Et litt ryddigere show så hadde dette blitt perfekt.  Terningkast fem og 10 mgp poeng i gretten protest mot alle som ikke skjønner at dette er litt stas.

Se fremføringen fra delfinalen her: https://www.youtube.com/watch?v=EiYP95rmmlU

Elsie Bay: I Love you

Dette er sangen jeg tror har best sjanse i årets Eurovision-finale. Åttendeplass, minst! Fortellingen i teksten griper allerede ved første gjennomhøring. Den er velsignet fri for språklige irritasjonsmomenter (vi må huske at juryen kan komme til å ha medlemmer som faktisk kan lese engelsk) og det blir aldri behov for rare umusikalske overganger for å plass til masse ekstrastavelser. Det hele er kledd i en avansert og vakker melodi med spennende sprang og moduleringer, men som likevel er lett å følge og huske. Den sneier også innom noen østeurope’ishe moll-intervaller som kan bli utslagsgivende.  De som kan provosere den gjengen til å gi poeng til noen andre enn hverandre, gjør det som oftest godt. Elsa synger vakkert og følsomt samtidig som stemmen og uttrykket hennes tilfører nostalgien en tidsriktig edge som gjør det hele ganske kult.

Showet er nydelig, men litt mørkt. Jeg skjønner at «all those years ago» skaper en alders-utfordring for stylisten, men å kle opp Elsie som en sørgende enkemø synes jeg blir for drastisk i forhold til håpet bak spørsmålene hun stiller i sangen. Showet har i dessuten uutnyttede muligheter for å innkassere både spille-piano-selv-poeng, fiolinistpoeng, og kanskje til og med barfot- og blomster-i-håret-poeng, om man er villig til å lysne litt på uttrykket og flytte fokuset fra marerittet og mer over på drømmen. Litt ustø var hun i avslutningen i delfinalen, men det får vi håpe det blir styr på før det blir virkelig alvor.  Terningkast 6 – og 12 mgp-poeng for å ha beveget en gretten gammel gubbe (51).