Ruset på kritikk

Her er et lite utdrag fra en artikkel som snart blir publisert i Advent Ungdom. Har en stygg mistanke om at ingen leser artiklene mine i Adventungdom, og tenkte at det derfor ville være en god idé å utvide leserkretsen til de tre personene som av og til surfer innom bloggen min... Vel her er kortversjonen:

Ruset på kritikk
Det ligger en merkelig fare i å tro at man har rett. Folk som trodde de hadde rett har opp gjennom historien alt for ofte gått i den grøften å tro at de har rett til å være innmarie, sinte, harde og gufne. Når man har rett har man vel også rett til å være sarkastisk, nedlatende og belærende? Jeg har gjort det selv utallige ganger, og jeg ser stadig andre gjøre det. I sannhetens navn gir man sin usikkerhet og sin frustrasjon fritt spillerom. På toppen av det hele, er det denne livsfarlige rusen ved å kritisere. Selv mens jeg skriver disse linjene merker jeg rusen ved å kritisere de som ikke er ydmyke nok når de kritiserer – selv om jeg vet at det inkluderer meg selv… Det er en djevelsk rus – og i noen tilfeller minst like vanedannende som nikotin, bare så mye farligere, siden man lurer seg selv.... kler den i fromme ord og tilsynelatende edle motiver. Og den er ikke bare med å ødelegge en stakkars lunge eller to, men selveste Jesu legeme – menigheten - tempelet for den Hellige Ånd.

Da jeg drev og zappet mellom en del kristne kanaler her om dagen kom jeg innom et program om Mor Theresa – nonnen fra slummen i Calcutta som fikk fredsprisen og som talte presidenter og verdensledere midt imot og ble lyttet til… Hun lærte sine med-søstere i Calcutta stillhetens kraft:

Øynenes stillhet: Å nekte å se skitten, synden, ondskapen og elendigheten som preget mange av menneskene de møtte og heller se forbi alt dette til det Gud hadde skapt dem til å være.
Ørenes stillhet: Å nekte å lytte til sladder, onde rykter og negative rapporter om andre mennesker.
Tungens stillhet: Å nekte å forsvare seg, og å la være tale negativt, nedlatende og baktalende om andre mennesker.
Hjertets stillhet: Å nekte å gi selviske tanker om egen status og rettigheter rom og makt i hjertet.

Det slår meg at dette kanskje er ting flere en Barmhjertighetens søstere kunne ha godt av å trene på. Hjertet er utrolig bedragersk – og særlig når det gjelder dette med sannhet og ydmykhet. Min respons i en del diskusjoner hvor jeg føler trang til å forsvare meg er ofte: ”Nei, nå skal jeg virkelig ta meg selv i skinnet og i stedet vise dere at jeg kan være mer lik Jesus enn dere…” Noe som altså ikke er særlig likt Jesus.

Som de sier i BI-reklamen. Det er nok å ta tak i.