Det viktigste

Fikk så mye på pastorgruppa i dag, og de som delte sa vi kunne dele det med menighetene våre hvis vi ville. Her er litt av det jeg sitter igjen med. Merkelig hvor mye som går igjen for tiden. Det samme dukket opp i samtalen med Trond her om dagen, og i talene jeg hører på på Mp3 for tiden:

Jesus visste nøyaktig hva som var viktigst. Du skal elske Gud og din neste... Det er nesten blitt en klisje. Vi tar det ikke lenger inn over oss. Å skape Gud-gjennomsyrede relasjoner er ikke en jobb, det er ikke et program, det er ikke en hobby og det kan ikke være noe vi gjør på siden av det egentlige livet vårt. Dette er livet vårt. Dette må være livet vårt. Og det må være livet til menighetene våre. Lykkes vi ikke her lykkes vi ingen steder. Å leve menighet sammen med andre kristne er ikke noe vi kan velge bort.

Baksiden av medaljen er at hvis det er et sted det vil komme angrep så er det her. Hvis det er et sted vi vil være fristet til å gi opp er det her. Er det et sted vi vil være fristet til å tenke at det ikke er verd tiden og energien så er det her. Er det et sted vi vil synes det er lettest å holde det overflatisk, så er det her. Vi har en fiende som først og fremst ønsker å ødelegge relasjonene.

Å være en disippel av Jesus innebærer å leve i nære, kjærliget, forpliktende relasjoner til andre disipler. Det handler om å la lyset skinne i mørket, det handler om at mennesker som er glade i hverandre hjelper hverandre på veien. Og det handler om å la seg hjelpe på veien.