Evangeliet om den fordelaktige sinnstilstand

Hvis en venn av deg som ikke kaller seg kristen sa til deg: "Du kaller deg kristen, jeg gjør det ikke. Hva er egentlig forskjellen på oss to? Hva innebærer det for deg å kalle deg kristen?" Hva ville du svare?

I de siste ukene har jeg spurt mange av mine kristne venner hvordan de ville svare, og de fleste svarer noe sånt som at ”Troen på at Jesus gir meg evig liv hos Gud, gir meg trygghet, trøst og glede.”

Jeg vet ikke om det bare er jeg som dagdrømmer. Men det gjør jeg altså, og det er ofte svært levende og dramatiske dagdrømmer. Kjersti og jeg er ute og går en tur, og så plutselig spør hun.: "Hvor er du egentlig nå?" Og da har jeg hatt en ordentlig spennende dagdrøm, med lange dialoger og jeg kan for eksempel fortelle at det kom en skummel guttegjeng som truet oss, men så sa jeg et eller annet smart, og så kom Guds nærvær og før vi visste ordet av det så lå hele gjengen på knærne og tok imot Jesus….”

Det går som ofteste bra i dagdrømmene mine, men ofte må jeg jobbe litt med dem før jeg blir så genial og smart som jeg ønsker å være.

Men det er en dagdrøm jeg aldri er blitt ferdig med, selv om jeg har jobbet ganske mye med den, og det er den hvor jeg deler evangeliet. Av en eller annen grunn har jeg aldri blitt fornøyd med budskapet. Jeg taper alltid diskusjonen.

En venn spør meg: "Hva vil det egentlig si å være kristen? Hva er forskjellen på deg og meg?" Og jeg svarer som alle mine venner har svart den siste uken: ”Vel, troen på at Jesus gir meg evig liv, gir trygghet og glede!”

"Å ja vel," sier min gode venn, "så forskjellen på deg og meg er at du trenger å tro på en hypotetisk fremtidig hendelse for å oppleve trygghet og glede?"

"Men det er en trygghet og glede som er dypere og bedre enn vanlig trygghet og glede," forsøker jeg meg.

"OK," sier min venn. "Men du hevder altså at poenget med troen din er en sinnstilstand, og at din sinnstilstand er bedre enn min! Og hvis jeg ikke tar feil, så er målet ditt at jeg også skal få den samme sinnstilstanden."

"Vel, ja på en måte, men det er dypere enn som så. Jeg tror jo dette handler om virkeligheten, og fordi jeg er glad i deg, vil jeg jo at du skal være en del av den evige fremtiden min."

"Hm", sier min venn. "La oss oppsummere: Du greier å tro noe som gir deg trygghet og glede, men så er det at jeg med min vantro ødelegger litt av den gleden, men hvis jeg hadde blitt som deg så hadde alt vært godt."

"...Ikke alt, jeg har jo andre venner og noe familie jeg er glad i som…. "

"Så det alt sammen dreier seg om er din fordelaktige sinnstilstand og alle oss andre som ødelegger den?" spør min venn med glimt i øyet.

"Nei," sier jeg. "Det handler jo om evig liv."

"Ja," sier min venn. "Hvis man tror på det. Men det gjør jo ikke jeg. Så den praktiske forskjellen på oss to er at du har en annen begrunnelse for dine fordelaktige sinnstilstander enn jeg."

Og her er det jeg avbryter dagdrømmen i dyp frustrasjon over salgbarheten til evangeliet mitt, og med en gnagende følelse av at det er noe grunnleggende galt med ”evangeliet om den fordelaktige sinnstilstand”.

Hva ville du svart? Og tør du å svare det?

Følg med i bloggen så får du mitt "emerging answer"!