En god og en tragisk

Den tragiske først:
Styrene i Østnorsk distrikt, Vestnorsk distrikt og Landsstyret (bildet), som når alt kommer til alt bestemmer ting, ønsker ikke at kirkesamfunnet mitt skal være medlemmer når Norges Frikirkeråd (hvor vi har vært medlemmer) og Norges Kristne Råd (hvor vi ikke har vært medlemmer) slår seg sammen. I stedet skal vi kun søke observatørstatus.
Jeg ser på det som dypt tragisk at vi velger å reservere oss på denne måten.
Medlemskap hadde ikke krevd noen kompromisser og bare masse muligheter til å bygge fellesskap og forståelse. Den muligheten har vi jo naturligvis ennå, men signalet er likevel klart - vi klarer oss bedre alene enn sammen med de andre. Noe vi naturligvis ikke gjør.

Den gode
Den gode nyheten er at 2/3 av pastorene og ca halvparten av menighetene i landet samt styret i Nord Norsk Distrikt i kirkesamfunnet mitt ønsket å bli med som medlemmer eller assosierte medlemmer. Dette er oppmuntrende tall fra et kirkesamfunn som alt for lenge har vært kjent for å isolere seg. Kanskje er det ennå håp. Kanskje tallene også viser noe annet? I Nord Norsk distrikt er på mange måter "nøden størst" men også åpenheten er størst der. Det samme fenomenet har vist seg mange andre steder i verden hvor kristne menigheter har hatt det tøfft på ulike måter. Kanskje om noen år når den samme nøden når de sørligere menighetene i kirkesamfunnet mitt - kanskje vi da finner ut at vi ikke tjener noe på isolere oss... at vi ikke klarer oss best for oss selv - at vi i stedet har alt og vinne og ingen ting å tape på å stå sammen med dem vi tross alt har 100 ganger mer til felles med enn det som skiller oss.

Jeg velger å være optimist - selv på en dag som denne.