Økumenikk eller økumen-ikke

Her er et lite uttdrag fra en artikkel jeg skrev for Adventungdom:

"Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet. De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene" (Apg 10,44-45).

Peter får et forklaringsproblem… Han har revidert teologien og livsstilen sin på bakgrunn av åndelige og ekstatiske erfaringer, ikke på bakgrunn av solide bibelstudier. Så når han etterpå skal til Jerusalem, tar han med seg seks stykker som vitner, for å bekrefte erfaringen og forteller så historien fra begynnelse til slutt. Ikke det at det ikke stemte med Bibelen. Det var bare det at han ikke hadde sett at det stemte før han opplevde det han opplevde.

Å møte et menneske fra en helt annen tradisjon enn ens egen – en man for eksempel er dypt teologisk uenig med, og likevel se både Jesus og Den Hellige Ånd i den personen er for noen kristne dypt forvirrende. Og reaksjonene på dette mysteriet tar flere former:
For eksempel:
1) Det er farlig for teologien vår å ha slike erfaringer, så vi må prøve å unngå dem! Vi kunne bli fristet til å forandre retorikken vår!
2) Erfaringer er ikke til å stole på, og skal ikke påvirke vår rent rasjonelle og bibel-baserte tolkning av situasjonen.
3) Disse andre kristne kan godt ha Jesus og Ånden, men de er likevel ikke ”fullverdige” medlemmer av Guds rike siden de ikke har skjønt alt det de burde ha skjønt ennå!
4) Så lenge man er villig til å gå forover med Jesus er det greit, men målet er naturligvis at de skal bli som oss! Den dagen de sier nei til å ta neste skritt mot å bli som oss er det slutt for dem!

Eller pendelen kan svinge andre veien:

5) Sannhet og dypere bibelforståelse spiller tydeligvis ikke noen rolle, nå som vi har Jesus og Ånden?

Alle disse svarene er naturligvis spissformulert og litt karikert, og alle, tror jeg, er gale!

Jeg er blitt overbevist om at sannhet er et mye større begrep enn virkelighetsoppfatning, fakta, teori og/eller praksis. Jeg tror det handler om man som mennesker eller grupper er på bølgelengde med Gud – og det kan man være på så utrolig mange områder: Hjerte for de svake, personlig bønneliv, Jesusbegeistring, generøsitet, forbønnens kraft, gjestfrihet, fellesskap, åpenhet for å vokse og lære, offervilje, disippelskap, villighet til å tilgi, åpenhet for Den Hellige Ånd, ta vare på skaperverket, trofasthet, forståelse av Guds store plan, hjerte for de fortapte, vennlighet, tålmodighet, nåde og kjærlighet osv. osv. osv. Alt dette er uttrykk for Guds drøm for menneskene - "Guds bud" som vi finner i Bibelen. Alt dette har like mye med Bibelsk sannhet og gjøre, tror nå jeg.

Og her er det viktige:
1) Ingen er alt dette! Det er derfor ikke noe mål i seg selv å bli akkurat som noen andre.
2) Vi har alltid noe å lære av hverandre både som fellesskap og som enkeltpersoner. Alle vi som er mer eller mindre på bølgelengde med Gud forvalter det som han har gitt oss – og sammen blir vi Jesu legeme på jorden.
3) Jeg tror at jeg med min bakgrunn både har noe å lære bort til andre kristne, og at det er svært mye de kan lære meg. Jeg vil ikke at de skal bli akkurat som meg, og jeg har ikke tenkt å bli akkurat som dem. Men kanskje, hvis vi alle lærte av hverandre, ville vi alle bli enda mer på bølgelengde med Gud?

Jeg vet at det sikkert kan sies mye annet klokt om dette, men dette innlegget er allerde alt for langt...