Nesten skummelt

Dette er ikke en bokanmeldelse. Den kommer kanskje senere.

Dette er mer en selvangivelse etter ti timer med Bjørnar (Ja, jeg leser sakte).

Bjørnar føler seg annerledes. Han er ikke helt som de andre. Han får ikke spille fotball på lørdager, får ikke spise pølser og skal helst prøve å frelse folk. Og i tillegg til alle de vanlige utfordringene ungdom møter, må han også alltid vurdere om livsutfoldelsen er syndig. Ofte er den det. "Og man vet aldri når ditt navn kommer opp i dommen."

Jeg hadde forventet en god bok, men jeg hadde ikke forventet at det skulle være så vanskelig å legge den fra seg. Jeg hadde forventet å kjenne meg igjen noe, men ikke at den skulle bringe meg i kontakt med vonde følelser jeg hadde glemt at jeg noen gang hadde følt på, følelser jeg har brukt et halvt liv på å legge bak meg. Den sterke følelsen av at verden var oppdelt i "oss" og "dem" i barnehage, på skolen og i nabolaget og overalt ellers har jeg endelig greid å bli kvitt. Nå gjenopplevde jeg, takket være Bjørnar, alle årene med slike følelser i løpet av noen timer, og det gjorde vondt. Den såreste setningen i boka for meg står på side 262: "Eller hadde han latt være å gå fordi han syntes det gjorde så forbanna vondt i magen ikke å være helt som dem?"

Til tider kom boken så nær at det var nesten skummelt. Jeg kom til ”Fjord” mange år etter "Bjørnar", men som Bjørnar ble jeg raskt rekruttert til det kule koret, Action. Som Bjørnar begynte jeg etter hvert å holde andakter. Som Bjørnar ble jeg betatt av en jente i Tensing (jeg prøvde å begynne i Kananeus Tensing, men ledelsen satte ned foten. Det var for farlig for sjelene våre å være sammen med "Kanaaneerne" der). Som Bjørnar endte jeg opp på rom 202 (det store rommet), og jeg fikk gullpliktene som bare tok et kvarter. Og som Bjørnar var jeg med å lage en drama-produksjon om forfølgelsene i endetiden (Aulaen ble for anledningen stormet av bevæpnede soldater fra Helgelandsmoen som blokkerte dørene og tok ladegrep, og mens ungene gråt av frykt ble det lest opp en erklæring om at det var forbudt å være adventist. Vi var så stolte… ). Som Bjørnar, var jeg også som oftest for opptatt til å se nøden, eller for usikker til å engasjere meg personlig når jeg ble klar over den. Er det rart boken pirket i meg?

Men på Fjord følte jeg meg ”annerledes” på en annen måte enn Bjørnar. Jeg var helt og fullt integrert blant de ”hellige” og følte meg hjemme der. Mine teologiske og eksistensielle kriser kom først noen år senere. Men jeg overførte ubevisst den grøften jeg tidligere hadde lært var der mellom meg og ”verden”, på den mindre hellige gjengen. Ikke det at jeg tilla dem negative egenskaper. Tvert imot. Det var jeg som var annerledes, passet ikke inn i det ærlige og jordnære miljøet. Fikk ikke være med på all moroa de andre hadde, klarte ikke krysse grøfta i mitt eget hode. Så jeg fortrengte smerten, aksepterte merkelappene og flyktet inn i det trygge miljøet av likesinnede superhellige (jeg var med i en trio som gikk under kallenavnet ”de aller helligste”) hvor jeg for det meste hadde det aldeles fortreffelig, de tre årene på ”Fjord”.

Et oppgjør?

Fortellingen om Bjørnar er på mange måter et oppgjør med alt det som har vært vondt og vanskelig for mange som er vokst opp som Adventister. Men den favner også oss som takket være fornuftige foreldre, en mer sangvinsk legning og en stor nok ghetto, for det meste levde nokså sorgløst med annerledesheten.

Boken er allerede i ferd med å bli et manifest for en hel generasjon av oss som er blitt allergiske mot frykt- og skyld-drevne motivasjonsmetoder. Bjørn Olav Nordahl har gjort oss en kjempe-tjeneste ved å skrive om Bjørnar. Og om Adventistsamfunnets ledelse nå er kloke, vil de omfavne boken og debatten, innrømme åpent at alt ikke var bra og erklære at mange av de måtene vi har prøvd å motivere hverandre på (frykt, skyld, skam, elite-tenkning), hører hjemme på historiens skraphaug. Gjør de det vil det oppleves som en håndsrekning "til alle som ikke fikk det til". Og kanskje kan vi da legge bak oss noe av det vonde en gang for alle.

Et slikt oppgjør rammer naturligvis ikke bare adventister. Nøyaktig de samme mekanismene har gjort seg gjeldende i mange andre samfunn og subkulturer. Denne boken vil bli verdsatt av alle som har vokst opp som annerledes. Og som bokanmelderen i Vårt Land sa det: ”Den handler om hva som driver oss på vondt og godt”. Nesten til stede er mer enn en fantastisk leseopplevelse. Det er en bok til å bli klokere av.

Sjekk også hva Geir Olav Lisle skriver på sin blogg: http://lisle.no/geirolav/2010/nesten-til-stede/