Grunnlaget for tradisjonell evangelieforkynnelse er en problemstilling det ikke finnes noen menneskelig løsning på: Gud sender de som bryter hans lov til fortapelse – mennesket bryter Guds lov og kan ikke annet. Resultatet er ment å bli fortvilelse og fortapelses-angst. Løsningen er evangeliet og nåden. Lov (og fordømmelse) må forkynnes før nåden blir relevant. Gud blir dermed problemet Gud selv frelser oss fra.
Nyateistene er ikke imponert. De mener et slikt evangelium avslører en psyk Gud. Hitchens oppsummerer: «Du er uhelbredelig syk og kommandert under trussel om evig pine å bli frisk».
Forestill deg et dypt svømmebasseng laget med høye vegger på alle kanter og uten noen stige. Du kan ikke komme opp. Du svømmer omkring og blir mer og mer sliten. Du vet du vil dø. Så dukker det opp en mann med et tau og tilbyr frelse. Det er meningen du skal føle dyp takknemlighet. Men hva om du fikk vite at mannen med tauet var han som bygde svømme-bassenget og at det også var han som dyttet deg uti? Hvor takknemlig klarer du da å være?
Løsningen
På nettet finner du skrytevideoer av kristne som får tilfeldige folk på gaten til å innrømmer en hvit løgn eller to, eller at de kanskje har tatt en kulepenn fra kontoret eller likt utseendet til en de så på gaten. De er dermed løgnere, tyver og ekteskapsbrytere - lovbrytere som Gud må sende til evig helvete i dommen. Du kan se på ansiktene til «ofrene» at de ikke kjøper dette. Angsten de er ment å føle, slår ikke inn. Dette strider jo mot enhver allmenn rettsfølelse. Selv Gud kan ikke være så gal. Skulle han virkelig være opptatt av slike "synder" når millioner av barn lider og dør?
Men store deler av kristenheten trenger en Gud som er så gal. En Gud som er både løsning og problem. Uten den angsten trusselen fra himmelen skaper, mister evangeliet sin følelesmessige appell.
Men folk kjøper det ikke lenger:
«Hvorfor krever Gud noe han vet er umulig og truer med evig straff om vi ikke klarer det? Er det rettferdig?»
«Må Gud drepe noen før han kan tilgi? Det er jo perverst!»
Osv.
Nyateistenes mest potente kritikk av «Gud» er den moralske. Og de har rett!
Men det er en enkel løsning på alt dette. Les Det nye testamentet på nytt, uten at Luthers tolkning av tre kapitler i Romerbrevet skal få styre hele oppfatningen.
Det står ingen steder i Det nye testamentet at Jesu død skulle frelse oss fra Guds vrede. Derimot står det at «han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
De som har opplevd synd: veskenapping, voldtekt eller krigsforbrytelser – utroskap, svik, omsorgssvikt eller bedrag… de vet at ting blir ikke alltid bra igjen. Arrene i sjelen er der. "Tenk om det skjer igjen?" Synden vil for alltid prege livet vårt. Den har ringvirkninger. Ofte i generasjoner. Ofte for familie, venner og arbeidsplasser. Synd er alt som ødelegger livet og fellesskapene. Og til slutt dør vi. Sånn er det bare.
Vi trenger ikke en truende Gud for at evangeliet om Guds rike skal bli gode nyheter. Jesus beskrev det som å finne en skjult skatt man bare MÅ ha. Vi trenger Guds vrede over synd. Vi trenger til og med å vite at om vi er med å skape angst og fortvilelse så har vi plassert oss under det Gud er vred på. Men vi trenger ikke en Gud som løser slike problemer med å trumfe alt vi kan skape av angst og lidelse.
Jesus «døde for våre synder etter skriftene». Men var problemet at Gud krevde blod? Var problemet at Gud sender mennesker i fortapelsen? Eller klarer vi fint «å fortape» oss selv?
Kristne er stort sett enige om at Jesu død på korset løste vårt dypeste problem. Men når det gjelder hva dette problemet er spriker svarene.
Heldigvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar