Hvorfor måtte Jesus dø? (del 2)

En hel gruppe fjellfolk var ute på tur. De hadde ikke med seg utstyret de varbedt om å ha med. I tillegg hadde de drukket litt for mye. Og nå var de på vei rett ut i en fjellside der faren for snøskred var overhengende. Fjellføreren prøvde fortvilet å stoppe dem. Han advarte, forklarte, fortalte dramatiske historier. Han truet dem. Skrek at det var bedre å rive av seg et ben enn å løpe rett inn i ulykken på denne måten.

Men de ville ikke høre. Ville ikke snu. Trasket trassig og skrålende videre mot den sikre død. Fjellføreren gjorde det eneste han kunne… han løp i forveien ut i fjellsiden, utløste skredet, og ble selv tatt av snømassene og forsvant.  Han som ikke visste av slik dårskap, ble dåren. Skylden som de alle hadde, rammet ham. Han bar deres tåpelighet på sin egen kropp ut i skredet. For syndens skyld tok han syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i deres natur. Han bar fjellets vrede. Han gikk i døden for deres synder. Den ene i stedet for de mange.

Med sitt offer skapte han en ny virkelighet der i fjellsiden. Gruppen ble satt fri fra konsekvensene av sin dårskap. De ble reddet fra døden. De vendte om. De vendte hjem. De fikk leve.

Da fjellføreren tre dager senere mirakuløst kom ruslende inn på hotellet der reisefølget hadde samlet seg, med tydelige merker og sår etter å ha blitt rundjult av fjellet, sverget hele reisefølget at de fra nå av ville adlyde ham i alt. Han var den ubestridte kongen av fjellfolket i kraft av sin selvoppofrende kjærlighet og sin visdom.

Men 1000 år senere oppstod fortellingen om at Gud hadde tenkt å sende hele gruppen til helvete, men at fjellføreren hadde inngått en kontrakt med Gud om å la seg kvele av snø som en betaling i deres sted.

La oss fortelle denne historien en gang til:

De fleste som spør om hvorfor Jesus måtte dø, vil ha et svar løsrevet fra historien om Israel. Men det er ikke en bibelsk løsning. Det var ved å dø, Jesus ble jødenes konge og dermed verdens frelser. Ved hans død og oppstandelse ble syndens makt brutt og Guds rike født!

Menneskeheten var på gale veier. Urettferdighet og hat rådet grunnen mange steder. Noen få levde i rikdom og overflod – flertallet i nød og fattigdom (for å nevne noe). Men Gud skaperen hadde  overfor Abraham  sverget ved sin egen død, å fikse problemene. Og nå ville han ha Abrahams familie til å hjelpe seg slik at alle slekter på jorden skulle bli velsignet.

En del hundre år fridde Gud Abrahams familie ut av slaveriet i Egypt. Han beseiret maktene som holdt dem fanget og reddet dem fra undergangen, gjennom havet og ut i frihet. Igjen ville han ha deres hjelp til å reparere verden og til å lede den tilbake til et frelsende forhold til skaperen. De skulle være et «kongerike av prester» (2 Mos 19,6) eller som Jesasja senere sa det: «Et lys for folkene» (Jes 51,4). Igjen ble avtalen beseglet med blod.

Men familien feilet spektakulært. Som alle de andre folkene byttet de ut tilbedelse av skaperen med tilbedelse av krefter i selve skaperverket. De endte opp i samme kaos av urettferdighet og vold som alle rundt dem. Ondskapen de skulle ha overvunnet ble deres herrer. De ble slaver under fiendtlige makter, først i fremmed land og etterpå tilbake i eget land. Fiendtskapet og hatet rådde i både landet og i hjertene. Århundrene gikk. Gud hadde ikke vendt tilbake til landet og tempelet slik profetene hadde lovet. Profetene hadde lovet en ny pakt og en ny virkelighet hvor de ville bli befridd fra konsekvensene av sitt svik: Tilgivelse for syndene.  Men de ventet fremdeles. De ventet på et nytt exodus. En ny utfrielse.

Så kom Jesus og hevdet at han visste veien… Faktisk insisterte han å gå hele veien - om igjen. Han startet livet med å reise til Egypt. Som folket hadde gått gjennom Rødehavet gikk Jesus så gjennom Jordans vann i dåpen. Som folket hadde tilbragt 40 år i ørkenen og blitt testet, ble Jesus testet i ørkenen i 40 dager. Som Israel bestod av 12 stammer hadde Jesus 12 disipler. Som Israel hadde mottatt sine instruksjoner på Sinaifjellet, mottok disiplene sin grunnlov på fjellet i Bergprekenen. Israel var blitt kalt Guds sønn. Jesus også. Han tok opp i seg hele Israels kall og historie. Han var den salvede. Messias. Lederen. Ja, han var faktisk Gud selv. Han kom for å lede folket inn i det oppdraget de hadde forsømt i millennier. Han visste hvordan, sa han. «Guds rike kommer ikke på den måten dere tror. Det kommer gjennom de fattige i ånden, de som lengter etter rettferdighet, de som skaper fred, de som er barmhjertige, de som vender det annet kinn til, de som elsker sine fiender og ber for dem. Guds rike kommer ikke ved å vinne kriger men ved å vinne hjerter. Guds rike kommer når vi elsker far og blir som ham... gjennom de som tar sitt kors opp og følger meg.»

"Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. 43 Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, 44 og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell. 45 For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange" (Mark 10,42-45).

Men de som hørte ham forstod ikke. De lo av ham, spottet ham og konspirerte mot ham. De insisterte på å fortsette på det gamle sporet rett inn i konfrontasjon og opprør, krig og fiendehat. Romerne skulle drepes. Jesus advare, tryglet, truet, gråt.

«Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den  og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter.  De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg» (Luk 19,41-44).

«Det er bedre å rive av seg høyre hånden, enn å fortsette på den veien dere er på nå.»

Ingenting hjalp. Ingen forstod. Ingen hørte etter. Så Jesus gjorde det han måtte og som de hellige skriftene hadde hintet om. Som deres leder og representant gikk han alene i forveien for å konfrontere «verdens herskere i dette mørket».  Han provoserte fram skredet av lidelse og død som ventet hele nasjonen om de fortsatte på den veien de hadde startet. Han led torturen og henrettelsesdommen som ventet enhver som gjorde voldelig opprør mot Roma. Han tok på seg den  fornedrelse og død som krigens og hatets vei så ofte uvergerlig utløser. Og han gjorde det som Jødenes annerledes konge.

 «Han som selv ikke visste av opprør har han gjort til en opprører for oss….» (2 Kor 5,21 omskrevet) «Jesus døde for våre synder, etter skriftene» (1 Kor 15,3)

Med sin død og oppstandelse skapte han en ny situasjon og en ny vei ut av uføret. Israels svik hadde i Jesus, «Jødenes konge» – møtt sin dom og konsekvens. Synden var sonet, straffen båret.  Gud som hadde sverget ved sitt liv at han skulle bære konsekvensene av Israels svik, hadde nå i Jesus gjort nettopp det. Og derfor var en ny start mulig.

Og da Jesus tre dager senere kom tilbake fra døden skjønte mange at han virkelig var Messias. Satan, synd og død var overlistet og beseiret av Jesus og hans kjærlige selvoppofrelse. Kjærlighetens kraft var mer potent enn hatet og døden. Prosjekt «reparere verden» var tilbake på skinner med den nye kongen. Dette var deres mulighet, deres nye exodus. Den nye pakt i hans blod. Den etterlengtede tilgivelsen for syndene. Generelt amnesti for alle som ville være med i dette nye ikke-voldelige annerledesriket som kjempet for rettferdighet med metoder ingen militær makt kunne forsvare seg mot. Nå skulle verden reddes. Et reelt alternativ til hvordan ting hadde vært var blitt skapt i Jesus:

«Om dere tåler straff når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men har dere gjort det som er rett, og så holder ut når dere må lide, da er det godt i Guds øyne.  Det var jo dette dere ble kalt til; for Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor.  Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn.  Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.  Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten. Ved hans sår har dere fått legedom.  Dere var som bortkomne sauer, men har nå vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler (1 Pet 2,20-25).

«Du skal åpne deres øyne, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud, for at de skal få tilgivelse for syndene og arverett sammen med dem som er blitt helliget ved å tro på meg» (Apg 26,18).

Eller som i sitatet som av noen blir tilskrevet Napoleon og som uansett sier det bra:

"Alexander, Caesar,  Karl den store og jeg selv har grunnlagt store imperier. Men hva var disse resultatene av vår genialitet avhengig av? Makt. Jesus alene grunnla sitt imperium på kjærlighet, og til denne dag er millioner villige til å dø for ham."

PS: Denne versjonen er mer enn inspirert av N. T. Wright's bok: The day the revolution began. Artikkelen er under utvikling og vil sannsynligvis bli redigert og oppdater flere ganger.