Ofringene i Det gamle testamente

Det gamle testamentet sier ikke et eneste sted at offerdyrene led en stedfortredende straff

Anne-Margrete Saugstad hevder i VårtLand 23. januar at Det gamle testamente «taler klart om hvordan vi skal forstå Jesu lidelse og død». Essensen i GT’s klare tale er at «et uskyldig dyr – kan ta straffen for menneskenes synder».

De siste 50 års forskning på de gammeltestamentlige ofringene støtter imidlertid ikke opp under en slik påstand. Det er ingenting i Mosebøkenes detaljerte beskrivelse av offersystemet som antyder at dyrene led en stedfortredende straff for synd. Bortsett fra noen vers i Jes 53 som muligens kan trekkes i denne retningen, vil man lete forgjeves etter et slikt perspektiv i Det gamle testamente. 

I de foreskrevne ofrene er det, bortsett fra blod, kun matvarer som ofres: Storfe, sau, geit, korn, mel, olje, vin. Noen tolker dette som at den grunnleggende tanken bak ofringene var å ære Gud med et kostbart måltid. Mange ofre var også frivillige og handlet ikke om å sone synd, selv om dyr måtte dø. Flere ganger finner vi uttrykket «mat for Gud» (3 Mos 21,6.17; 22,25), og igjen og igjen gir offeret «en duft som behager Herren» (se f. eks. 2 Mos 29,18.25.41; 3 Mos 1,9.13.17;2,2.9.12). Det handlet om å ønske Guds nærvær velkommen med et velduftende «måltid» som steg opp til himmelen med ilden på alteret (sml. måltidssymbolikken i Åp 3:20). Men dyrenes død var her ikke mer relevant enn når vi spiser biff til middag. Et dyr må dø for at vi skal spise kjøtt. Men drepingen er ikke i fokus. Måltidsfellesskapet er poenget.

Synden

Blodet sonet, renset og reparerte etter at noen hadde syndet. 3 Mos 17,11 er det nærmeste vi kommer en forklaring på hvorfor: «For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres. Blodet soner fordi livet er i det.»  

Det er en naturlig innskytelse når man har kommet på kant med noen, å presentere en gave som et symbol på at man ønsker forsoning og at man er villig til å ta ansvaret for det som skjedde. Men den eneste gaven Gud aksepterer for synd er nettopp det som mennesket ikke kan produsere – livet. Det gudgitte livet i blodet skulle sone for synderens liv. Men blodet sonet ikke hver gang dyr ble drept for å spises. Det var kun når det ble brakt fremfor Gud i helligdommen. Det er altså en parallell til biff-liknelsen ovenfor. Henrettelsen av dyret var ikke i fokus. Hva som skjedde med blodet var det som telte. Det samme ser vi utlagt svært grundig i Hebreerbrevet. Det var når Jesus bar sitt blod (seg selv) inn i den himmelske helligdommen han «kjøpte oss fri for evig». Hvordan skal vi forstå dette? Saugstad må tolke det som at blod blir båret inn i helligdommen som et bevis på at noen har dødd. Men hvordan kan død rense? I Mosebøkene er død mer en kilde til urenhet. Død er også (dessverre) noe menneskene helt fint kan produsere selv.

Vi kan ikke her importere vårt vestlige moderne fokus på rettferdighet og straff. Målet i offersystemet er mye mer å gjøre ting godt igjen. Og når vi i stedet ser blod som et symbol på liv, åpnes det andre dører: Blodet kunne som bærer av gudgitt liv reparere, rense og veie opp for urenheten som synden og dødskreftene hadde påført fellesskapet og helligdommen. Kostnad? Ja. Men henrettelse og straff? Nei! Henrettelser er utilstrekkelig til å gjør noe godt igjen.

Les gjennom Hebreerbrevet (og særlig Hebr 9,1-10,18) og du vil se at det som er motstykket til Den store forsoningsdagens blod-ritual i Det aller helligste er at Jesus etter å ha levd et syndfritt liv, lydig inntil døden, presenterer seg selv for Guds ansikt i himmelen.  Hebr 9:26 sier på gresk: «For å annullere synden med sitt offer.» Hans hellige, lydige, selvoppofrende og evige liv presenteres for Guds ansikt som det som veier opp for og reparerer følgene av menneskehetens synd.

Ja, noen måtte dø for å reparere følgene av synd. Gud gav sitt liv i Jesus Messias. Både Messias død og liv kan ses på som stedfortredende.  Men å si at offerdyrene ble straffet med død i synderens sted, eller å antyde at israelittene bar symboler på død inn i helligdommen går langt utover og til og med på tvers av det meste av det bibelske materiale som omhandler offersystemet. Saugstad kan her hevde at jeg overser Jes 53,5 og 10. I så fall vil jeg svare at to poetiske linjer fra Jesaja ikke burde opphøyes til et paradigme for hvordan resten av Bibelen oppfattet ofringene. Og enda så mange ganger Det nye testamente støtter seg på Jes 53, siteres aldri ordene «straffen lå på ham».