Sigve Tonstad hadde et veldig spennende foredrag for oss Adventist-pastorer i dag. Han setter fingeren på noen av våre største utfordringer som kirkesamfunn. Her er et forsøk på en kort oppsummering:
Sigve Tonstad – Teologisk Strømninger i Adventistsamfunnet
1) Tre ord – tre sterke tendenser.
a) Tilstrekkelig – Vår tro er god nok. Vi har alt vi trenger. Utfordringen er ikke å bryte nytt (teologisk) land, men å formidle det vi alt har fått.
Eks: Adventismen har en stor teologisk overbygning (Den store strid) basert på et nokså begrenset skriftgrunnlag. Sigve Tonstad trodde han gjorde en stor innsats for å hjelpe på dette, da han skrev sin doktorgrad som handlet om den store strid som hovedtema i Åpenbaringen. Men dette vakte liten interesse hos Adventistsamfunnets Biblical Research Institute, siden doktorgraden ikke så på det som sin oppgave å forsvare den tradisjonelle historiske tolkningen, men tok en mer litterær innfallsvinkel.
Eks: Ny forskning på Paulus foreslår en omtolkning av tekstene som handler om "pistis Iesou" hvor man leser "Jesu trofasthet" mer enn det tradisjonelle "troen på Jesu". Dette er kjempespennende for Adventistene siden det skifter fokuset fra individtes frelse, til den store fortellingen om Gud og hans handlemåte. Plustselig er det ikke bare Johannes som er opptatt av den store fortellingen, men Paulus, viser det seg, har det også som hovedprosjekt. Men det har tatt uforholdsmessig lang tid før Adventist-universitetene har vist interesse for denne debatten.
b) Selv-tilstrekkelig – "Vi har ingenting å lære av andre".
Eks: Hvor mange adventsiter vet at kirkefaderen Origenes (d. 285) fortalte den samme rammefortellingen – den kosmiske konflikt, Guds handlemåte, det ondes problem, etc. – som Adventistene?
"Jeg ble over 50 år før jeg oppdaget det, og jeg lærte det ikke på adventistskoler (og jeg har gått på mange)."
c) Mistenksom – De som forkaster a) og b) blir gjerne mistenkeliggjort i Adventistsamfunnet i dag. De blir ikke oppfattet som konserverende nok.
Eks: Samuel Koranteng Pimpin: Receiving the Word: en bok som mistenkeliggjør omtrent alle! Forfatteren konstruerer et kriterium og bruker det som et mål på alle som har andre synspunkter enn han selv.
2) Forholdet mellom: Budbærer og Budskap. Er budbæreren blitt viktigere enn budskapet?
Eksempel: Nedleggelsen av arbeidet mot muslimer for halvannet år siden. Metodene var utarbeidet av Robert Darnell, Gerald Whitehouse. Handler om i så stor grad som mulig å la muslimer forbli integrert i sin egen kultur, og lære dem å følge Jesus som Guds sønn og verdens frelser innenfor denne kulturen. Arbeidet var vellykket, men siden folk ble ikke organiserte adventister, ble arbeidet nedlagt.
Det er en sterk tendens til at man hele tiden må vektlegge at man er adventister og fremheve det særadventistiske
I Joh 10,37-38 sier Jesus: . 37 Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. 38 Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen i meg.»
Hva er viktigst, budbærer eller budskap i denne teksten? Når selv Jesus kan sette seg selv til side, må vi kunne gjøre det også til fordel for budskapet.
3) De strømninger som kunne vært der men ikke er det
Den profetiske røsten Adventistene kunne hatt, forties av profetiske utleggelser som er fulle av nostalgi, men ikke berører vår tid.
Noen eksempler i all hast:
a) Åpenbaringen har et sosolopolitisk budskap som er dypt relevant i lys av et globalisert økonomisk urettferdig system.
b) Sabbaten som struktur, meningsformidler er full av potensiale: Frelse, frihet, sabbatsåret, jubelåret, økologiske ringvirkninger, sosio-økonomiske ringvirkninger.
c) Helsebudskapets økologisk fundament og implikasjon. Tradisjonelt: 3 Mos 11 – hva vi ikke spiser. Holder ikke å være passiv i dag.
”Vi må gå fra å forakte grisen, til å elske grisen som det mest mishandlede av alle Guds skapninger.”
1 Mos 1, snakker om skapelsen og den første velsignelsen ble ikke lyst over menneskene på den 6. Dag, men på den 5. Dag ”over the non human creation.” Vårt ansvar for ”the none human creation” springer ut av Skaperens aktive velsignelse. Et helsebudskap basert på 3 Mos 11, blir svake greier i forhold til 1 Mos 1.
GRETTEN GAMMEL GUBBE (51) anmelder seg selv! En fyr som kaller seg "Gretten Gammel Gubbe (51)" har de siste dagene vakt en...
3 kommentarer:
Jeg blir litt mer glad over å være adventist når jeg leser slike innlegg. Føler på en måte at det er håp likevel om å komme videre. skulle bare ønske fler skjønnte det.
Tack! :-)
Problemet vi har er at vi har fortapt oss i 1800-tallstolkninger hovedsakelig lagt i pennen av Uriah Smith. Etter andre verdenskrig har Smith mistet mye av sin innflytelse, blant annet fordi ingen lenger leser ham, men også fordi man ikke kunne se at tyrkerne igjen skulle kunne komme opp å få betydning. Hadde han skrevet Islam i stedet for tyrkere, hadde muligens oppfattningen vært annerledes i dag.
Nå var Smith ingen profet, han bygde videre på bøker andre hadde skrevet før ham. En av disse var Sir Isaac Newton. Observations Upon the Prophecies of Daniel and the Apocalypse of St. John ble ikke utgitt før i 1733, men la mye av grunnlaget for forståelsen av disse bøkene på 1700 og 1800-tallet.
Over 100 år har gått siden Smith døde, Jesus har ikke kommet igjen og spørsmål som bør reises er om ikke Bibelen må leses på nytt i lys av 1900-tallets begivenheter. Adventistsamfunnet har i mellomtiden vokst til den desidert største sabbatsholdene bevegelsen, hver uke kommer ca 26 000 000 til sabbatskolene verden rundt. Jødene teller til sammenligning ikke mer enn 14 000 000. Øvrige sabbatsholder i den verden er ikke mer enn noen få hundre tusen.
Men en av disse andre gruppene er verdt og merke seg. Innenfor jødedommen og med det største fotfestet i USA har den messianske bevegelsen vokst frem. Dette er jøder som tror at Jesus er Messias, som praktiserer voksendåp og for alle praktiske formål er kristne. Men de holder Shabath, feirer de jødiske høytidene og forlanger å få forbli jøder.
Bevegelsen er ikke en menighet, slik adventistsamfunnet er det. De har så mange ulike oppfattninger om profetiene at de har blitt kaldt ”The messy anics” Dette har sin bakgrunn i at de har kommet inn i kristendommen igjennom enhver tenkelig protestantisk menighet.
Likevel sprer de seg og vokser. Fra å være en håndfull teller de nå 350 000 som har jødisk mor, og ca 1 000 000 kommer på møtene deres (ifølge Zola Levitt ministeries). De finnes alle steder i verden der det er jødisk befolkning i noe antall av betydning. I Israel teller de i øyeblikket ca 12 000 fordelt på 150 menigheter. Også innenfor adventistsamfunnet er de tilstede igjennom 30 adventistsynagoger spredt over hele verden. Jewish Adventist Friendship Center på Facebook er et sted og hente info om denne i sannhet nytenkende del av adventistsamfunnet.
Jeg har en sørgelig mangel på profetisk nådegave, men min spådom er likevel at denne bevegelsen kommer til å snu opp ned på både adventistsamfunnet og den evangeliske kristenheten i løpet av få år. Og de kommer til å bli den største trusselen mot Roma som noen har sett siden kirkemøte i Nicea i 325.
Legg inn en kommentar